TIPS TAKK?

heisann alle sammen
jeg er litt tom for Idèer her jeg.. jeg holder på med en stil som heter "the number" nå og har skrevet en som het "the type of girl I am" men den ble jeg ikke noe fornøyd med. så må jeg skrive en til engelsk stil til skolen snart om heller ikke har noen serlig inspirerende oppgave. sååå.,.. jeg trnger inspirasjon og idèer til når jeg er ferdig med "the number" jeg tenker en norsk sil..
så hvis du har en stil du har skrevet eller en nettside der det er noen stiler så er det bare å sende meg:D eller lage en bra oppgave du tror jeg vil like^^ hadde vært koslig å få :D takk

MEG:

suss og nuss fra Ida-pusen ^^

What meets the eye...

What meets the eye...

Look me in the eye. What do you see? A happy little girl, smileing back at you? A sweet lagh and long blond hair? They say that the eyes are the windows to the soul. But if you see a happy girl by looking deep into my eyes; you are so wrong. When I look in the mirror I see anger. A unknown face. Disepointment. Regrets. Lonelyness. Not a bright smile and shine hair. So now look me in the eye. What do you see? Can you see who I am? Who am I?

It started when my parens and I went for a trip to Bermuda. We had never traveled over sea before and all of us were really exited. We had eaven rentet the cutest little house were we were going to stay for two hwole weeks. Just mum, dad and me. Like we used to before grandmother suddenly pased away two years ago. After her suddent death mum was so mad and didnt lissen to anybody. She had just blocked everyone out and sat in her bed for months. It was a horrible time for all of us. Spesialy for mum. But now she was so much bether and she smiled again. She eaven made brabefest sometimes and went with me to the mall. It was good to have her back.

The trip started in Cuba. Not far awey form Bahamas really. But we were goning all the way to Bermuda. Like a big happy family of thre people loveing echother. We went on the chip and found oure room. It wasn't a big room, but it was cind of cosy. It was a very small room with three beds, and an eaven smaller bathroom and a tiney tyney closet that proberbly was just big anough to fit my bag. So I pushed my stuff under my bed in the corner. «Im so glad we're just staying here for one night,» dad said. «or else I think I would choke in here.» we all laghed. It wans'nt funny really, but we knew that dad thought it was so mum and I just laghed to be polight and dad belived it every time.

The first day was cind of boring. We didn't do much. Well.. It wasn't much to do eather, so I sat in the room reading this book allmost the whole day. The book were called ''Flinght 19''. the title hadn't realy got to me. But the school insisted that we read a book in the summer vication so I just grabed the first I saw and went home. When I started reading, it was all about this flight mition from Florida thet went wrong. It realy got to me. It was like I have ben reading for a minute and when I looked at the clock I had ben sitting there for three or foure hours. It was an amasing book. And I loved it. Spesialy sinse it was all about the Bermuda Treangle that went from Miami to San Juan to Bermuda. Whate a minute! Bermuda? That's were I was heading. From Cuba to Bermuda. I found a map that lied in the draer to see where we were heading. I draw the lines from Bermuda to San Juan and Miami. It formed a Treangle. Oh my God! We were heading rigt into the Bermuda Treangle!

When mum and dad came back to the room I told them what I had foud out, but they didn't belive me. «It's just a story, deare. Nothing to be afraid of.» But I wasn't so shore. What if it was true? What if we went to oure dedth and I was the only one to know? What was I going to do? No.. I should lisen to dad. It was only a silly book. Maybe there were many stories about planes, ships and peoples that had ben missing in this spesific area, but that didn't mean they were all true. Fishermen and plane disepare all the time, never to be sean again. It didn't mean that this place were spesyally exposed. It was just a silly story. But still, I didn't want to sleep that nigtht. I just lied awake in my bed stearyng at the roof. Praying that nothing wrong would happend.

Orund 7 AM I was waked by a door slamming. I'm not realy that jumpy but right now I was. My eies were wide open and my heart were beating like a horrorkane. I thougt it was just a bad dream and were about to go back to sleep when I notices something were missing. Or more spesific, -someone! My mum and dad was gone. I didn't think that it could have any normal explination at the time, like they had went to the bar or someting like that, and that was good, because it was noting like that, had hapen either. I trew on a big jacket and went out looking for my parents.

I went into the passage. «Hello? Anyone here?» I wispered. I didn't want to wake anyone in case they were all sleeping. I walked softly on my toes, trying not to make a single sound. I passed many other rooms. Some of the doors were closed, and some were open. I realy din't want to look inside the open-door rooms, but I did anyway. No one to see anywere. All the rooms were empty. «Something must be wrong,» I said to myselfe. «this isn't right.»

I kept on walking in the dark passage in my big, big jacket and my wide open eies, trying to find the stares that led to the uper deck, but I couldn't seem to finde them anywere. Suddenly I heared something. I turned around realy fast. Like when you get youre fingers burned and you automaticly snap youre hand away from the heat. Where did the sound come from? I stood totaly still. I didn't eaven take a singel breath. There it was again! It came from one of the crossing passages. I locked around and slowly I creeped in the diraction of the sound. It was like someone tride to come out. Hiting and scratshing the door in a desperate need of getting out. I saw a door moveing. Getting pushed out like when you push a door with all youre strength but without tuching the door handle. It stoped for some seconds and then it started again. It repited itselfe meny times and I jumped everytime.

Then I stood rigt in front of the door. My knees were shakeing so bad that they olmost drowned the noice from the room. I decided to take town the door handle and see wat was inside. I toock a step back and lent forwerd to reach the door handle. I tuched it with one of my fingers and later my whole hand were rapped tightly around it. My hand was swetty and my breath went thick like I was about to fade. I figured that it was much beter to just throw up the door, then to open it slowly. Who- or whatever that was incide this room proberly wanted to get the hell away from this room, so if I opened the door slowely I would just get the door in my face.

I took a big, last breth before I went for the door. I knew in my heart that this was all so wrong. That I realy shouldn't open this door, but something inside me told me that I had to find out what's behind this door. I pulled down the door handle. The door were slammed up, but not by me. I took a few steps back until I hit the wall behind me. I was like glued to the wall. With wide open eies I was wateing for what was incide the room, but nothing happend. It was so quiet that you would jump to the moon just by hearing a single pin hit the floor.

Suddenly a blach shadow run out of the room. I went cold as ice while I still were glude to the wall. What ever runed out of the room, it stoped just a few doors away. I steard at the creature. «What are you?!» I screamed. But it didn't answer. It just stared at me like it never had seen a liveing humen beaing before. For all I know, it might not.

I started to relise that the ting that looked at me actually were a humen beaing itselfe. Why not? The boat were floating around in the middle of the Bermuda Treangle. How can I know this thing weren't a person who just have ben hypnotized or something like that. The more I thougt about it, the more sertent I got. The thing looking at me, weren't a ting, but a pasanger on this ship to Bermuda, just as I was. The only thing was that it didn't behave like a human. It was breathing heverly and bend forword with its arm hanging almost in the grown. More like a zombie, like you see in all the old, bad horror movies.

Suddenly the thing started running again. I figuured out it was best to just go back to my room, but when have I ever done what's best? I run after it. Up the stares to the uper deck and all the way to the tip of the ship.

All the passangers were gatherd togeter and just stood there locking into the wather and makeing this horrible sounds. Like they were all handicapped and chokeing at the same time. Suddenly I saw that one of the things or zomies or what ever this was jumping over bord. Into the sea. Then an other one and an other one. In just seconds, halfe the people had jumped into the ocean. Thats when I got the eie on my parents. I ran to them and tried to make them come with me. But they didn't eaven seem to notice that I was there. I whaved my hans in front of them and tried to drag them back to the room. But they didn't move an inche. It was like they hade got paranormal strenth and were just glued to the floor like the tables on McDonals. I was so terrefied. Scared that this was the end of everything.

My parents started walking to the very tip of the chip. I drag theyr arms, but it had no afect what so ever. And then. They jumped. Just like that. Not eaven a single goodbye. They just jumped over bord never to be seen again. Like I wasn't there. Like they didn't care that I saw the hole thing. They just jumped. And that was it. No more mum and dougter shopping. No more dad singing while makeing brakefest. No more us. Ever!

So now when you look into a pritty, little girls shiny, blue eyes, don't let the first thing you notice be her looks, her body or her hair. If you look a little deeper into her eyes, you might see the story thats behind them. So look me in the eye. What do you see? This beautiful blue eyes have seen horrible things. Things you only can imagen. Can you see it? The terrifyed look she's giveing you? I'm telling you my story to warn you. This place is nothing to joke with. You might think it's just a horror story about a little girl who want some atention. But this is real. This place exsists. So look me in the eie, now, and tell me what you see. This eyes carry meny seacrets. Some are told and some are never to be released.

det første møtet

Det første møtet.

Jeg opnet øynene og der sto han. Rett forran meg. Det føltes ikke virkerlig. Det var som om jeg fortsatt satt forran PC'n og så på han på skjermen. Ikke at han sto rett forran meg og så rett på meg. Bare meg. Tenk så fantastisk. Etter 3 hele år med chatting. Og nå sto han der. Ikke mer enn 20 meter unna meg. Det var rett og slett uvirkerlig. Og nå var han faktisk her. Rett forran meg. Jeg kunne bare ta noen skritt frem og så var jeg helt inntil han. Helt, helt, HELT inntil han.

Jeg ante ikke hva jeg skulle si. Jeg klarte ikke en gang å smile ordentlig. Enten ble det kun en åpen munn eller så ble det et altfor stort glis. Jeg følte meg så dum der jeg sto. Klissvåt i håret og sminken rendt utover i ansiktet. Han hadde tatt toget hele veien ned fra Bergen og nå sto han på togstasjonen å ventet på meg i regnet. Jeg hadde løpt hele veien ned og var klar for å kaste meg i armene hans med en gang jeg så han, men jeg klarte det ikke. Det føltes ikke virkerlig. Tenk om jeg kastet meg i armene på ingenting og falt rett på bakken.

Så der sto vi da. Han med håret hengende vått ned i ansiktet og en klissbløt hettegenser hengende slakt rundt seg ok en bag i den høyre armen. Kun noen meter forran han sto jeg. Men den klissvåte regnjakka jeg hatet så utrolig mye. Den var ikke en gang vanntett. Jeg var klissbløt helt inn til huden og eg skalv. De nye skoene mine var helt jørmete og øderlagte. Håret han klissvådt å krøllete forran ansiktet mitt å jeg så værre ut nå enn jeg noen gang hadde gjort forran ett menneske. Men eg brydde meg ikke det grann. Han kunne få se meg akkuratt som jeg var. I lys og mørke. Sol og regn. Glede og sorg. For jeghadde ventet på dette øyeblikket i 3 hele år. Ingenting kunne ødelegge det.

«Hei,» sa han til slutt, «så det er sånn du ser ut. Jeg mener... virkerlig ser ut!» han smilte det skjeve smile sitt. Dro litt i den ene munnviken pog tittet på meg med kjerlige øyne. «Ja,» sa jeg og og løftet de klissvte amrene ut til siden og slo de altfor lange, våte ermene inn igjen. «dette er meg, i egen person.» jeg smilte tilbake. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si så jeg begynte egentlig bare å fnise. Vi visste jo alerede alt om hverandre. Det var ikke sånn at dette var en første date og vi kunne begynne å spørre om søsken og utdannelse og sånt... jeg visste jo alt det.

«Såee.. skal vi gå opp til meg å få av oss disse våte klærne? Vil ikke at du skal bli forskjølet heller» sa jeg og smilte og begynte sakte å gå. Men han fulgte ikke etter. Han ble bare stående igjen. «hva er det for noe?» sa jeg og stusset. «Ikkeno, jeg er bare så sjokka over hvor vakker du er i virkerligheten! Å så trodde jeg kanskje jeg skulle få en klem.» Han lo og strakte armene mot meg. Jeg lo tilbake og gliste som en gal. «Så klart skal du få en klem kjekken!» ropte jeg å kastet meg i armene hans. Jeg tok hånden hans og geleidet han opp trappen og vekk fra togstasjonen.

Når vi kom inn var det ingen hjemme. Verken mamma, pappa eller lillebroren min. Jeg la bagen hans inn på rommetvi skulle sove på å sifta til tørre klær. Så satt vi der begge i joggebuse og en varm genser. «Sååå...» Jeg gynget forsiktig fra side til side mens jeg fiklet med fingrene mine og tittet i gulvet. «Jaaa...» sa han. Liksom et svar på det jeg akkuratt hadde sagt. «Vi kan jo kanskje lage oss litt varm kakao eller noe, hvis du har lyst? Så blir vi ikke så kalde.» Jeg gløttet opp på han og smilte lurt. «Ja, det kan vi godt, men da må jeg nesten se på. Jeg kan ikke lage noe som helst.» jJg begynte å le og hoppet inn på kjøkenet og kokte opp litt varm kakao til oss begge to.

Praten gikk lettere og lettere. Det virket ikke som vi kun hadde vert sammen i noen timer men kanskje i flere uker. Kanskje år. Vi lo hele tiden og fortalte vitser. Det var så utrolig morsomt å ha en fyr som passet på meg og varmet meg som hadde den samme humoren som meg og i tillegg var så utrolig kjekk som han var. Han var rett og slett perfekt.

Vi bestemte oss for å se en film, men så klart var han like barnslig som meg og vi bare måtte se en gammel disneyfilm. Begge kastet seg over ''Løvenes konge'' og slang den i DVD-spilleren. Han satte seg i soaen mens jeg hentet et teppe så la jeg meg i armkroken hans og brettet teppe godt rundt oss så vi skulle holde oss varme. Jeg tror vi ikke hadde sett mer enn fem minutter av filmen før han sa: «vet du hvor vakker du er?» Jeg satte meg opp å snudde hodet mot han. «Synes du virkerlig det,» sa jeg. «synes du jeg er vakker?» «Så klart synes jeg det. Du er jo helt fantastisk. Det er så deilig å kunne være sammen med deg å bare slappe helt av. Ikke være redd or å si noe galt eller noen ting. For jeg vet du er like glad i meg som jeg er i deg!» jeg smilte så mye at jeg trodde jeg skulle til å hyle av glede. Men jeg gjorde det ikke. «Ntaw! Du er så søt. Jeg er utrolig glad for at du kunne komme. Og jeg er kjempeglad i deg.» Jeg lukket øynene mine og la meg tilbake i armene hans. Han pakket armene sine godt rundt meg pg la skinnet på hode mitt. «jeg kommer aldri til å glemme denne kvelden!» når jeg hørte det smilte jeg enda mer. «ikke jeg heller..»

når jeg våknet dagen etter lå jeg ved siden av han i senga. Mamma og pappa hadde enda ikke kommet for de skulle være borte hele helgen. Han lå å så på meg med de digre dådyrøynene sine. «Har du sovet godt?» hvisket han. Jeg lo. «hvor lenge har du vert våken?» «Kanskje en halvtime.» «Og så vekket du meg ikke?» «Nei, du var så fredfull der du lå, smildende i søvne. Jeg hadde ikke hjerte til å vekke deg.» «Du er da søt også da.» sa jeg mens jeg smilte til han.

Solen skinte og fuglene danset mellom grenene. Det var en helt fantastisk dag og jeg kunne enda lukte den friske duften fra natteregnet. Det var en helt vidunderlig følelse og bare vandre gatelangs men håndem min i hans. Vi lo å pratet masse. Tok mange bilder og koste oss veldig. Vi bestemte oss for at hvi d skulle ta et bad på brygga nede ved båthuset. Vi gikk å lanka hele dagen og fikk en hel hau med intern humor som vi skulle ta vare på for alltid. Jeg likte deg mer og mer for hvert sekund som gikk. Det var den siste dagen han skulle være her. I morgen tidlig satt han på toget tilbake til hjembyen sin og jeg kom sansynligvis ikke til å se han på kjempelenge. Men vi lovet hverandre å tekste hver eneste dag og snakke sammen på msn og holde kontakten for alltid og alltid. Jeg var så utolig glad i denne gutten.

Når vi kom tilbake til meg virket han litt anderledes. Litt borte på en måte. Som om noe ikke helt stemte. «Er det noe galt?» spurte jeg og så usikkert bort på han. «Nei da. Det er bare det at jeg skal dra i morgen og det er noe jeg hadde lyst til å gjøre før jeg dro.» «hva da? Vi kan sikkert gjøre det. Alt for deg vet du gutten min.» han smilte lurt til meg, «er du helt sikker? Absolutt alt?» «Absollutt alt!» svarte jeg selsikkert. «Da lar jeg det være en overraskelse!» han blunket og smilte et underlig smil. Jeg aldri hadde sett før. Hva var dette for noe? Jeg fikk en underlig følelse av at jeg ikke helt kom til å like dette.

Når kvelden kom å vi gikk for å legge oss var han fortsatt litt pussig. Det var som om han forventet noe av meg. Å jeg kunne ikke tenke meg hva det var. Jeg grublet noe sykt. Men jeg tengte at det sikkert bare var et kyss før han skulle dra eller noe liknende så jeg la meg ved siden av han. Det var d jeg skjønte det. Han tok den ene armen og strøk meg ned over skulderen. Han så meg rett inn i øynene og fjernet håret fra ansiktet mitt. «Du sa hva som helst.» hvisket han og kysset meg. Jeg ble livredd. Jeg trodde ikke han mente dette. Jeg ville jo ikke. Hva skulle jeg gjøre. Var dette alt han var ute etter. Kanskje han bare mente kysset? Eller ville han mer? Sp klart ville han det, han var jo en gutt. Hvem er det jeg røver å lure. Han la seg nermere meg. Helt tett inntil meg så jeg kunne skjenne at han ikke hadde boxer på eller noen ting. Hva skulle jeg gjøre? Han strøk den ene hånfen ned under singletten min og opover ryggen. Ville jeg dette? Jeg hadde adri gjort det før. Var jeg klar? Nå? Nei så klart var jeg ikke det! Hadde jeg vert klar for det så hadde jeg kanskje sett for meg atr dette ville skje, men det hadde jeg ikke. Dette måtte ikke skje. Det kunne ikke skje!

Jeg gav fra meg et lite stønn og rynet øyenbrynene for å vise at jeg ikke hadde lyst. Men han skjønte openbart ikke tegninga. For da lo han bare som en hver kåt gutt og dro av meg toppen så jeg lå det i helt bar overkropp. Han rullet seg over meg og jeg tørte ikke røre meg. Jeg turtre ikke si ''nei'' selv om det var det jeg egentlig ikke ville si. «Fint at du er alene hjemme, ellers s kunne vi nok ikke gjort dette.» sa han og glste ondt og flørtende mot meg. Det var helt utrolig. Jeg hadde aldri sett denne siden av han før. Jeg ville at han skulle slutte, men jeg ante ikke hvordan jeg skulle få stoppet han.

Han dro av meg trusa og klemte meg mo han. Jeg skulle ikke la dette skje. Ikke i natt. Det var helt feil. Dette skulle ikke skje på amnge år fremover. Det var helt fullstendig feil. «HVA ER DET DU GJØR?! STOPP!» ropte jeg og dyttet han vkk fra meg, før han rakk å gjøre noe mer. «Hva er det a'? jeg trodde du ville gjøre hva som helst for ''gutten din'', jeg!» Jeg var sjokkert. Med tårer i øynene løp jeg inn på rommet til mamma og pappa og la meg i senga. Jeg var fortsatt i sjokk. Jeg lå å pustet som en gal meg tallerkenøyne og tårene spruta til alle kanter. At han kunne være sånn! Han var jo så søt. Hvordan kunne han være så GUTT!! jeg hatet han. Dette var virkerlig ingen drøm. Det var mitt verste mareritt.

Når jeg våknet dagen etter, var han borte. Det var ikke en eneste lapp noen steder. Ingen melding eller noen ting. Jeg bestemte meg for å slette nommeret hans på mobilen og adressa hans på msn. Hvis han ville si unslyld fikk han ringe meg. Men ingen ringte. Det var det siste jeg noen gang fikk se av han. Vårt første og siste møte noen gang...

hvis jeg sier jeg elsker deg...

Hvis jeg sier jeg elsker deg...

Hvis jeg sier jeg hater deg, hater du meg da? Hvis jeg sier jeg savner deg, savner du meg da? Hvis jeg sier jeg er glad i deg, er du glad i meg da? Men hva om jeg sier jeg elsker deg da? Elsker du meg da også? Hvis jeg sier det fra bunnen av mitt hjerte. Hvis jeg sier det med tårer i øynene. Hvis jeg sier det med hjertet mitt blottet. Elsker du meg da? Hvis jeg sier jeg elsker deg, hva gjør du da?

Hvis jeg sier følelser, hva tenker du da? Smerte? Kjerlighet? Jeg tenker på deg. Du er det som har bringt frem alle følelsene i meg på en gang. Når jeg ser deg blir jeg sint, trist, glad og alt på en gang. Du kontrollerer på en måte følelsene mine. Samtidig som du får dem ut av kontroll.

Hvorfor jeg måtte velge akkuratt deg? Det vet jeg ikke. Skulle egentlig ønske jeg ikke gjorde det. For du har ikke tid til meg. Det er i hert fall det du tror. Så da må jeg vente. Men jeg kan ikke vente i all evighet heller. Det må du da forstå. Hvordan følelsene mine er om en uke eller et år kan jeg ikke bestemme, så jeg kan ikke love deg at jeg venter på deg.

Hvis jeg hadde kunnet bestemme at jeg kunne føle det samme for deg for alltid, hadde jeg nok ikke gjort det uansett. Helt alene, bare jeg, helt til du har tid til overs til en jente? Nei, det klarer jeg nok ikke. Du får nok ta meg nå hvis du vil ha meg, for fremtiden er det ingen av oss som kan forutse.

Ja, jeg vil kysse deg. Ja, jeg vil at du skal hole rundt meg. Men blir det ikke litt feil om du ikke er klar for meg? Jeg kan ikke si jeg er helt sikker på om det blir verken feil eller riktig. Vi har jo hatt vår historie sammen. Vi har jo tross alt skjent hverare siden viv ar bitte-bitte små. Da jeg lå i lekegrinna å så på deg og ikke ante hva slags merkerlig ting som tittet tilbake.

Rare greier dette her. Vi får vel bare ta tiden til takke og se hva som kjer. Når du er klar så gi beskjed så skal jeg fortelle deg hvordan det går. Inntil da kan du glemme meg. Om jeg ikke er god nok for deg så er det synd for deg. Det er du som gr glipp av noe. Om du ikke hr tid til meg som kjæreste, har du heller ikke tid til meg som venn. Jeg kan i hvertfall fortelle deg en ting; hvis jeg sier jeg elsker deg... mener jeg det ikke.

min holdning til underholdning

Min holdning til underholdning.

Hva er underholdning? Er det noe morsomt? Hva med en trist film, da. Er det underholdnig? Du ler jo ikke, men du blir alikevel underholdt, blir du ikke? Hva om noen faller å slår seg. Synes du det er morsomt? Blir du da underholdt? Det er vanskerlig å sette fingeren på hva underholdning er. Hva det er å være morsom, og hva som er morsomt, ettersom man har så forskjellig humor og ler av forskjellige ting.

Humor er kanskje forskjellig fra land til land og fra kjønn til kjønn, men det er vel noe som vi alle ler av? Jeg ler vedig ofte av at noen faller eller går på en vegg. Selv om de kanskje får utrolig vondt så er jeg nesten helt nødt til å le av det. Enn så mye jeg prøver å ungå det. Det er ikke det at jeg mener noe vondt mot den personen, tvert i mot, men det ser bare utrolig komisk ut. Man kan vel på en måte si at jeg blir underholdt.

Er du kanskje som meg? Som ler av såkalt ''fail'' humor? Som for eksempel hvis noen tilfeldigvis trokker på en brennmanet når de går barbent eller faller mange meter ned fra et tre. Det er det veldig mange som gjør, men det betyr ikke at vi er noe spesielt ondsinnet av den grunn. Kannskje vi egentlig blir utrolig redde og viser frykt ved latter? Hvem vet?

Noe annet som mange ler av er ''koffert'' humor. Det vil si humor som har med sex og kjønsorganer og mye som egentlig var helt tabu før, men som nå er mer daglidags. Hvis noen for eksempel sier: «Jeg har banan!» mener man gjerne at man faktisk har en banan, men veldig mange, spesielt unge og SPESIELT gutter, tenker mer ''koffert'' som det heter. De vrenger om ordene å får dem til å høres perverse ut. Du kan vel selv tenke det hva «Jeg har banan!» liksom skal bety. Da bryter vi ut i latter uten egentig å tenke over hva som egetlig bli sakt. Men er det underholdning?

Hvis en eller annen tulling står på en sene å babler om kongehuset og gudene vet hva, så synes jeg ofte det ikke er morsomt. Selv om de prøver å være kjempemorsomme så klarer jeg ikke å le. Noen ganger så klarer jeg så klart det. Hvis jeg er i det rette humøret, men det er jeg mest sansynlig ikke. «Det er god underholning, det.» sier de, men jeg blir da ikke underholdt. Eller blir jeg? Det er jo humor på sin måte, bare ikke på min. Jeg kan ikke si jeg vet nøyaktig hva min type humor er.

Jeg ler ganske mye av såkalt ''tørr'' humor. Dorlige vitser som man egentlig bare synes er teite. «Ntå... Den var teit.. HAHAHA!!!» Det blir ofte sånn. Som denne vitsen her:

-Har toget kommet eller gått?

-Det har kommet.

-Det er godt!

Det er en typisk ''tørr'' vits som man bare må le av. Jeg må i hvert fall. Men det er min type humor. Disse ''dorlige'' vitsene som er så teite at man begynner å smile og etter hvert er nødt til å le. Du smilte kanskje litt av den vitsen du også? Det forundrer meg ikke.

Underholdning er vel egentlig noe man ikke helt kan definere. Eller noen kan sikkert det, men jeg vet ikke helt om jeg kan, men jeg skal gjøre mitt beste. Hvis noen hadde kommet bort til meg å spurt meg hva underholdning er, hadde jeg nok svart at det er all form for hendelser som skjer rundt oss som vi legger merke til. Som hvis en fugl flyr forbi. Det er ikke noe form for et skuespill og du ler ikke spesielt av det, men du legger kanskje merke til det. Det stjeler oppmerksomheten din. Det bruker tiden din og du blir underholdt på en måte. Du har kanskje helt andre meninger enn meg, men så er jo dette også min stil og jeg bestemmer hva som skal stå skrevet. Har du andre meninger kan du skrive din egen.

Hvis vi ser på ordet. UNDERHOLDNING. Så ser du jo at det er satt sammen av to ord. Under og holdning. Under vet jo alle hva er. Det er det motsatte av over. Holding er jo en sinnsinnstilling. Hvordan du reagerer med kroppen og tankene på forskjellige ting. Kort sagt, hvordan du oppfører deg. Kanskje underholdning er alt som får deg til å endre holdning? Ikke vet jeg. Du endrer kanskje holdning under et skuespill. Da blir du underholdt. Kanskje? Men så har ikke jeg tatt noen eksamen i underholdningogi eller har noen form for utdannelse innenfor humorisme, annet enn at jeg er en jente med ''koffert'' humor som ler av ''fail'' humor og ''tørre'' vitser.

Hvis du selv setter deg ned å tenker på hva du ler av og hva underholdning er for deg, kan det godt henne du er akkurat som meg, eller kanskje helt anderledes. Kanskje du ikke ler av ''fail'' i det heletatt? Kanskje du bare får vondt i magen og bare synes synd på personen som slår seg? Eller kanskje du synes ''koffert'' humor bare er barnselig? At «Åh, det er så guttehumor!», men jenter er like ille som gutter på dette område, men gutter viser det kanskje litt mer? Er ltt mer høylitte og frampå? Jeg vet ikke. Hva med ''tørre'' vitser da? Ler du av det?

To tomater gikk over en vei. først gikk den ene og ble akkurat ikke påskjørt. Da sa den andre tomaten:

-Ntå!! Nå ødela du hele vitsen!!

Smilte du nå? Eller kanskje du har hørt den før? Det er ikke så rart for den er ikke helt ny kan man si.

Hvis man har hørt en vits før er det ikke så lett å le av den igjen. En vits skal være

overanskende og helt absurd. Rett og slett meningsløs.

Ale barna het Hansu. Utenom Petter han het Kåre.

Vitser bruker ofte diskriminering av religion eller rase. Som for eksempel, svenskene er jo veldig dumme har vi hørt? Og det samme med blondiner? Annet vitser bruker er ting vi skjenner godt fra før. Som skjente ordtak og liknende:

«En latter forlenger livet!» sa mannen og lo seg i hjel.

Det er en typisk ordtak-vits. Noe annet som er typisk for vitser er at de henger ut overklassen. De som er litt høye på pæra og slike ting. Det er også veldig mange grove vitser som gjør at vi kommer tilbake til ''koffert'' humor. Alt dette er underholdning i mine øyne.

Hvorfor heter det ''koffert''? Jeg mener... Jeg og noen av jentene satt og snakka om det her om dagen. Vi fant ut at det er noe som er litt halvveis tabu. At man egentlig ikke vil si det rett ut så man pakker det inn og legger liksom lokk på det. Sier der i overført betydning. Som en koffert. Det er jo egentlig ganske logisk hvis man tenker over det. Synes du ikke?

Har du tengt over at det som er underhldning for deg, kanskje er tortur for andre? Som denne ''fail'' humoren. Hvis en person trokker feil og faller og slår seg i trappa, selv om det kanskje ikke gjorde så vondt, så er det kanskje ikke så koselig for den personen hvis alle begynner å le? Tenk om akkuratt denne personen er veldig usikker på seg selv. At han eller henne tror at de som ler, ler for å være slemme. Forde de synes han eller hun er teit eller noe annet. Da er det ikke så så veldig morsomt. Tenk på det hvis det er en person som faller. Du må tenke over hvem det er før du ler.

Hva er underholdning? Det er forskjellig fra person til person. Noen mener mine meninger og andre har sine helt egene. Jeg mener underholdning er alt som tar opp tiden vår og stjeler oppmerksomheten vår. Akkurart som nå. Nå sitter du og leser stilen min, som jeg har brukt lang tid på å rette og skrive, men som egentlig bare føyk ut av munnen min, eller i dette tilfellet, fingrene på tastaturet. Du sitter og leser denne stilen og bruker lang tid på å rette den. Selv om du kanskje ikke synes det er spesielt morsomt eller spennende på noen måte, så brukte den noe av tiden din. Blir du kanskje underholdt da?

framtida er historie

Framtida er historie

Du sitter kanskje nå og tenkjer litt smått over alt det morsomme du har gjort. I vert fall nå som eg skreiv det. Alle dei spennnde tingene du har så utruleg mange minner om. Men kva med framtida da? Nå snakker eg ikkje tusener av år fram i tid, men kanskje i morgo, eller dagen etter det. Kva skal du gjere da? Tror du framtida di virkereg blir så artig som du forventar og håper? Eller kva om eg snakkar om tusener av år fram i tid? Kva om du blir sittende fast midt i år 4045 og ikkje anar korleis du kom deg dit, eller hvordan du skal kome deg heim?

Eg har vel vert her i eit par år nå. I dette århundre. Kanskje berre nokre år fram i tid fra deg? Ikkje vet eg, men nå er det i hvert fall år 4045 her. Du synast kanskje det er rart at eg skriv på data? Dette primitive aparatet. Men korleis skal eg ellers fortelje dere min historie? Det er ikkje nokon anna måte dere kan kome å redde meg på. Mennesker har nemlig ikkje adgang gjennom tidsportalane. Berre gjenstander. Så korleis eg kjem meg hit, må rett og slett ha vore eit uhell.

Dere trodde kanskje det var nokon som fant ut at man fikk lys gjennom elektrisk strøm og alt det der? Men nei, da? Her er elektrisitet ein plante som kun veks om sommeren og våren. Det er den planten dere kaller lyspære. Vi sendte den gjennom portalen for å hjelpe dykk litt med deres mørke-problem og det var denne forskeren som fant den og lata som den var hans eiga oppfinnelse.

Eg skulle forresten til latterbanken her om dagen for å kjøpe meg litt latter sidan eg skulle ha ein fest i morgo, men nå må vi pluttserlig ha resept for det. Eg tror det er fordi det begynner å bli litt lite igjen siden vi har sendt så mykje av det til dok. Eg gikk bort i banken og sa eg skulle ha ca 7 doser latter, «Det skal bli,» sa damen bak disken. Eller stemmen i boksen som det da eigentleg er. «vent, eg treng ein lattererklering på det. Vi kan nemlig ikkje selje latter til alle og en hver lengere. Har du resept?» Men eg hadde da ingen resept. Latter på resept. Tenk deg noko så latterleg!

I morgo blir det da ingen fest. Eg får vel heller gå ein tur i parken, som egentlig ikkje liknar ein park i det heiletatt. Eg går forresten ikkje heller. Det er eit heilt kvitt rom med ein stor stol du sett deg i. Så får du på deg eit par brillar som gjør at du føler du er akkuratt det stede du tenkjer deg. Du kan dra til Bahamas, eller kanskje til og med tilbake i tid. Det gjør eg ofte. Møtar dei gamle vennane mine. Eller du kan dikte opp din heilt ega verden. Eg har mi eiga verden. Med sjokoladehus og dropsbyar. Og eg er så klart presidenten. Det er jo min fantasiby.

Eg vet ikkje helit kor lenge eg har våre her. Kanskje 3 4 år? Er ikkje helt seker sjølv. Årene er lengere her. Eitt og eit halv år hos dere er nesten eitt år her. Så eg blir litt forvirra. Har dere eigentlig merka at eg er borte? Eller står tiden på ein måte stille hos dere? Det er nokon ting som eg forundrar meg litt over. For den tida dere lever i, er jo forbi, men alikevel kan vi sende dere ting som gjør at dere får det bedre. Det er eit vanskerleg konsept alt dette her. Ikkje bryr eg meg så veldig heller. Det er ikkje slik at eg kan kome meg heim igjen uansett. Tro meg, eg har prøvd.

I går da eg kom heim fra latterbanken satte eg meg i stolen min og drømte meg til Paris. Det er vakkert å se Paris i deres tid og ikke den skjederlige tida her. Her alt er heil kvitt og du kan ikkje se eit einaste levande tre. Annet enn Elektrisitet og Paraplyplanten. Du tror kanskje Paraplyplanten er ein paraply som veks opp frå bakken, men langt i fra. Det er eit hus. Dei veks opp frå Jorda og så er det første mann til mølla for å få seg hus. Rare greier.

Hvis dere ein dag finner ei måte å få meg heim på, så sei i frå. Eg saknar dere så inderleg mye. Ikkje det at du som leser dette vil tro det er sant i det heiletatt. Du vil vel bare tro det er ein teit fortelljing som nokon har skrevet bare på tull. Men eg prøver å advare dere her. Tid er ingenting å tulle med. Hvis dere tukler med tida kan det få alvårlege konsekvensar. Ikkje berre for deg, men for alle andre også. Men du tror vel ikkje på meg, at det finnast ein portal som sender gjenstander fram og tilbake for å hjelpe kvarandre, uansett. Du tror dette er ein heilt teit, meningsløs historie. For framtida er vel berre ein historie for deg... eller?

(dette er stilen jeg skrev til nynorsk tentamen, hadde vert fint med tilbakemelding.)