EVIGHET

EVIGHET
Hun satt der på det klissvåte gelenderet på verandaen. Sminken hennes var rent utovet i ansiktet hennes. Håret hang klissvått å krøllete nedover, av de tunge dråpene som kom oppe fra skyene. Hun dinglet med benene, så ned. Fem, kanskje seks etasjer. Hun husket ikke. Det suste i hodet hennes. Delvis av regnet, delvis av de durende bilene, og de høylytte menneskene under henne, men også delvis av alle tankene og alt ingentinget som surret rundt om henne. Ingenting... altting... hun sparket av seg de gjennomvåte skoene. Lot dem falle ned på bakken. Kastet av seg den enda våtere genseren. Nå satt hun der, klissvåt, kald... barbent og kun en singlett. Hun stirret evigheten inn i øynene, så hoppet hun...

Jeg så at det var lenge siden hun sist hadde sett han, kanskje to måneder. Jeg kunne se på hele henne at det hadde skjedd noe, men ikke på en vond måte, nei. Hun var kjempeglad. Hun smilte ikke, ivertfall ikke med munnen, men med øynene. Øynene hennes strålte mens hun løp og kastet seg i armene hans. Jeg så at han hadde nyheter, men dette var ikke gode nyheter. I vertfall ikke for henne.

Han hadde villet fortelle henne det veldig lenge. Helt siden de først møttes, for to år siden. 24. Mai. En hyttetur. Da de ble sammen. Da de hadde snakket sammen på nettet i et halvt år å enderlig skulle møtes. Da han skulle være med på hytta til broren til veninna hennes som bodde i nabohytta. Jeg kunne se det. Alt sammen. Løynene. Jeg så det på de forvirrede øynene og det stramme ansiktet, og når han bevegde seg, var det som om han dro meg seg femti tonn stein. Jeg så det.

Jeg så at hun stirret febrilskt på han. Hun ville kaste han i bakken å la skyldfølelsen spise han fra innsiden, men hun gjorde det ikke. Selv fra to-hundre meters avstand kunne jeg se t hun elsket han før høyt til det.

Han hadde fått jobben han hadde søkt på. Enedrlig.

Jeg kunne se på henne at hun var skuffet over han. Ikke det at hun ikke ville dette for han, for det ville hun, jeg så det, men for at han ikke hadde sagt noe før. Hun hadde forstått.

Det var 24. Mai han hadde søkt på jobben, men han regnet ikke med å få den, så han så ikke vitsen med å fortelle henne det. Trodde bare hun ville si at han hadde for høye forventinger og var patetisk.

Jeg så fortvilelsen gnage i henne. Han elsket henne fortsatt, men når han skulle være så langt borte... i et annet land, men hun ville ikke gi seg så lett. Hun elsket han og han elsket henne. Det var alt som betø noe. Men ikke for han. Hun var rett slett helt fortvilet.

Han hadde enderlig fått den jobben han ville ha. Etter to hele år. Han kunne ikke si; -nei, heller.

Jeg så at hun var sønderknust. Liksom gav opp. Spesielt da han puttet hånna i lomma og rakte fram et lite sølv-armebånd, gravert med navnet hennes på. Det hun hadde kjøpt til han da hun var på tivoli med en venninne. Hun hadde et likedan på den høyre armen sin. Jeg så hun tok motvillig i mot armbåndet. Holdt det mot hjertet.

Han ville jo bare bli musiker. Synge og spille gitar. Han var en god sanger. En gang hadde han skrevet en sang til henne. Den var alt om hvor pen hun var, hvor enestående å helt perfekt hun alltid ville være. Hvor mye han elsket henne. Men han kunne ikke oppnå sine drømmer her hjemme. Han måtte ut å reise. Oppleve, føle, skrive. Å dette var hans sjangse.

Jeg så det håpefulle blikke hennes i det han løftet ansiktet hennes, slik han pleide å gjøre når han skulle kysse henne, men ingen kyss. ”hold hodet høyt.” hvisket han. Jeg så han tørket en tåre fra kinnet hennes. ”jeg vil alltid vente på deg.” svarte hun, men han fortalte henne at han ikke ville komme tilbake. Jeg så hun var sjokert. Aldri mer? Ikke en eneste gang? Aldri? Han tok gitaren på ryggen og lot henne stå knust tilbake.

Sangen var bare til henne. En sang fra han, om at det var de to for alltid. Lykkerlige i evighet.

Det var da hun stirret evigheten i øynene. Så hoppet hun. Fra verandaen av trygghet og godhet. Disse siste minuttene var da hun satt ustø på geleneret som skildte mellom godt og vondt. Og steg for steg kastet seg ut.

Jeg så hun hoppet, gav opp. Det var da jeg strakte hånden min ut til henne. Lot henne holde fast... lenge. Passet på at hun ikke falt helt ned. Reddet henne i siste liten. Før dette knuste henne helt. Jeg skulle være der for henne, som hennes beste venn, i all evighet. For evigheten, er meninga, skal vare i all evighet...