fredag 19. juni 2009

DET TAUSE ROMMET

Det tause rommet
Tiril hadde fått å oppgave å lese opp novellen hennes høyt for klassen. Hun dunket bunken med papirer i bordet å kremtet. Så seg rundt. De håpefulle elevene stirret på henne. Hun var den flinkeste til å skrive i hele klassen. Hun fikk nesten altid 6-ere. Hun hadde fått 5+ en gang, men det var da stilen hadde vært uforberett. Tiril så ned i papirene sine. Hvite ark. Uten brettakanter eller klusseri. Med masse ord uten en eneste skrivefeil. “Stjerne-elev” kalte de henne. Men det brydde hun seg ingenting om. Alle likte stilene hennes. Og hun elsket å skrive. Det var det som betydde noe. Samme for henne hva andre syntes så lenge hun selv var fornøyd. Tiril kremtet en gang til for å få bråkebærta bakerst i klsserummet til å følge med. Å det gjorde hun. Det var helt stille da Tiril begynte å lese...“Anita satt på benken i gangen å ventet på Han... hennes hemlige beundrer. Hun hadde møtt Han på nettet for et par år siden. Men de hadde ikke møttes enda fordi moren hennes ikke likte at Han var så mye eldre enn henne. Men Anita syntes at det bare var teit. Greit, hun var 16 å han var 31. men hun elsket Han.
De hadde ringt verandre mange ganger før, men det kriblet like mye i magen til Anita vær gang telefonen ringte. Men nå skulle Han ikke ringe henne. Han skulle banke på. Siden moren til Anita ikke var hjemme skulle hun møte Han å de to skulle dra ned til en liten kafè nede i byen. Anita hadde aldri vært på denne kafèen før å var like spent som hun plæide å være på julaften like før noen gav henne en gave som var til henne.
Mannen hun skulle møte var en velldresert mann, hvis man kan si sånn om et menneske. Han hadde vert gift en gang før, men de ble skilt lenge før de hadde rukket å gjøre noe med livene sine. Etter skilsmissen hadde Han startet sitt eget selskap. Han var en veldig værdsett mann. Han var rik og ganske kjekk. Til å være såpass gammel. Å han elsket Anita. Anita syntes det var litt rart at en så flott mann kunne elske henne uten en gang å ha møtt henne, men hun elsket jo Han og.
Det eneste hun var redd for var pressen. Siden Han var en slik omtalt mann kom mange til å reagere på at Han nå hadde funnet en liten tennåringsjente å rote med. En Han hadde snakket med på NETTET i flere år før det første møte, men han hadde sakt at det var det beste for henne. For da de hadde møttes på nettet hadde han vært inne i en meget stresset tid. Det visste hun også. Det hadde stått mange stygge atrikler om Han i den tiden, og anita bare elsket å lese om Han. Men nå hadde det roet seg veldig. Han hadde også sagt at Han ville at dem skulle bli ordentlig kjent før de publiserte at de hadde funnet verandre. Så Anita ikke skulle bli såret eller mobbet. Kanskje vente til hun var rundt 18. Anita syntes at det virket veldig logisk. Særlig etter alt det med pengene som hadde forsvunnet fra kundene Hans. Men alt det var over nå. Hun trengte ikke engste seg mer om det. Nå var det bare Han og henne.“bank, bank, bank!” det var Han. Anita spratt opp fra benken. Hjerte dundret i brystet hennes å hun begyte å puste kjempe fort. Hun tok av seg jakka å la den på en hylle i stua. Så løp hun å opnet døra. “hei!” Han smilte til henne. Strakte henne en eske å en bukett. Buketten var fulle av nyderlige, hvite og røde roser, med en liten avbrekker med noen grønna blader. “tusen takk” hun smilte.
Han tittet inn i rommet. “emmm...” Han rynket øyenbrynene. “jada.” sa hun fort. “bare kom in, jeg skal bare sette disse i vann.” Anita forsvant inn på kjøkkenet mens Han begynte å studere stuen. Han kikket opp på et bilde. Det var et bilde av Anita “er dette deg?” sa Han nyskjerrig. Anita tittet ut av kjøkkendøren. “å, ja.. det er meg. Var jeg ikke nyderlig? Det er fra da jeg begynte på skolen her i Kjunvika.” hun smilte “jasså. Det var i 5. klasse var det ikke?” “jo.” hun lo litt og kom ut av kjøkkenet med blomstene i en vase. Hun satte dem midt på spisebordet. “sånn,” sa hun, “så alle kan se dem.” hun smilte til Han. “ja. De er meget vakre. Jeg har laget den selv foresten” “jasså, jeg ante ikke at du var en så flink bukett-lager eller hva det nå heter.” Anita småflirte. “nei. Ikke jeg heller,” lo han tilbake, “men så er jo dette noen vakre roser å da. Akkuratt som en unge jente jeg kjenner.” Han luktet på en rose å tittet bort på Anita, med øyne som fortalte alt. Han ville kysse henne. Hun ville kysse Han. Han gikk sakte mot henne. Hun tok et par skritt bakover. Han tok hånden hennes. “jeg,”hun så ned i bakken. “jeg vet ikke helt om dette er sånn det skal være.” sa hun å så opp på Han. Nå var Han helt intil henne.. Han lot pannen hennes berøre Hans mens Han visket. “ikke jeg heller, men det blir et helvete av et eventyr, tror du ikke?” “jeg..” “bare la meg gjøre det, denne ene gangen?” Han pustet hest inn i øret hennes. Anita smilte til Han å lukket øynene. Hun kunne kjenne de varme leppene Hans mot hennes. Akkuratt som hun hadde forestilt det. Hun lot Han holde rundt henne. Lenge... Nede på kafèen var stemningen anderledes. Som om hun hadde kjent Han hele sitt liv. De snakket om alle de rare tingene de hadde opplevd. Så klart hadde Anita masse å fortelle, men da hun fikk høre historiene Hans, var hun helt sikker på at hun ikke hadde opplevd særlig mye. Lvet hennes hadde knapt begynt, mens Hans allerede var levd fult ut. “det eneste som mangler,” sa Han “er en å dele alt dette med, jeg har gjort alt dette helt alene.” han sukket å smilte til Anita. Hun forsto at Han mente at Han hadde funnet den Han ville dele det med. Anita smilte tilbake og slurpet i seg siste slurken av sjokkoshaken som Han hadde kjøpt til henne.
“skal vi kanskje gå hjem til deg igjen?” foreslo Han å så på henne med håpende øyne. De vakreste øynene hun noen gang hadde sett. “kan vi vel.” svarte hun lit usikkert, men slikevel så trygg. Han reiste seg og gav Anita jakka hennes som hang på en brrunrød stumtjener ved ingangsdøren. “tusen takk.” hun smilte bredt. Han kysset henne på skinnet. Hun smilte kærlig til Han som for å vise at hun syntes det var søtt gjort av Han. Anita så at Han ble litt smårød i ansiktet. Plutserlig var Han like rød som knappene på blusen hennes. Knall rød var Han. Hun begynte å flire. “hva ler du av?” spurte Han, som om det var helt teit av henne. “ingenting.” lo hun videre. “jo. Si det da.” “du er jo helt rod i hele ansiktet” da hun sa det ble Han eda rødere. Anita trodde det ikke gikk an.
Litt sener var Han og Anita nede i parken. Han hadde på seg en grå dress med hvit shorte under mens hun hadde brettet opp olabuksene sine og kneppet opp noen flere knapper på blusen, så Han skulle se at hun ikke var redd for å vise seg frem. De lå på et teppe midt på det grønne gresset. De snakket hele dagen. Som om de hadde kjent verandre helet livet. Helt siden de ble født. Eller i vertfall siden Anita var født da. 16 år. Det er lang tid det. Han reiste seg fort å løp litt unna. Anita satte seg opp på teppet. “hva er det du driver med?” Han hadde tatt med en ball på den lille løpeturen, men Han kastet den ikke. Han danset med den som om det var... henne. “jeg danser ser du ikke?” Anita lo og reiste deg, løp etter Han, men Han bare løp sin vei. Inn blant trerne. Han gjemte seg bak et tre og overfalt henne da hun løp forbi. Anita skrek kjempehøyt å begge falt ned på bakken. Begge lo og smilte.Pluttserlig lå hun i armene Hans. De lå helt stille. De så på verandre. Pustet saktere mens hjertene dunket fortere i takt med verandre. Nermere verandre. Heli til de kjente leppene til verandre mot dem. Han tok av den tykke dressjakka. Sakte tilbake i hennes lepper. Han strøk den ene fingeren på magen hennes. Opnet den ene knappen på blusen hennes...slik var det første møte med Han. Alene i parken. Hennes aller første. Og hun visste akkuratt hvordan det skulle være. Helt nøyaktig. Hjemme på soffaen hennes var hun helt alene. Helt stille. Anita følte en trengsel til å ringe Han, men ville ikke virke desperat. Etter en liten stund orket hun ikke vente lenger. Hun tok telefonen å var i ferd med å slå nummeret. Da en høy ringelyd kom fra telefornen. “hei, det er Anita?” “hei,” sa stemmen i røret. “tusen takk for turen i parken. Det var fantastisk. Kan jeg møte deg igjen?” Anita nølte, men hun ville jo veldig gjærne. Hvis moren hennes ikke godtok Han så var det hennes problem. “hva med i morgen?” hun smilte det søte smilet Han likte så godt. “ja det passer fint. Jeg henter deg klokka 5.” “greit det. Gleder meg allerede.” “ta på deg noe fint, vi skal et spesielt sted.” Anita ble sprutglad. “hvor da?!” sa hun nesten ropende. “nei, det er en overaskelse,” svarte Han lurt, “men ikke si noe til moren din er det greit? For jeg vet ikke helt om jeg kan takle det enda.” “selvfølgerlig er det greit.” lo Anita..
Dagene kom og dagene gikk. Etter et par måneder, kanskje et halvt år, hadde Han og Anita kommet veldig nær verandre. De fortalte verandre alt som skjedde når de ikke var sammen... Om et par dager hadde Anita bursdag. Og de hadde avtalt at Han skulle komme å hente henne hjemme hos henne.“jeg er ikke helt klar enda, bare gå inn i stua så kommer jeg.” Han gikk inn i stua å så på alle bildene av Anita. Pluttserlig så Han noe. Noe Han ikke hadde lagt merke til før nå. Han ble litt småredd. “ja da var jeg klar.” Anita kom halvdansende inn i sta med en flått rød kjole. Den var til knærne med store flotte blonder. Den hang som silke nedover den slanke kroppen hennes. Håret var satt opp i en elegant topp med en sløyfe og leppene var ildrøde. Han måpte. “wow!! Du ser virkerlig flott ut! Det må jeg si.” “Tusen takk.” “å den kjolen var helt lekker, du har flott smak.” “ja ikkesant, og det er jo ikke du som valgte den ut å kjøpte den til meg heller.” Anita småflirte. Han tok honden hennes og geleidet henne ut av huset, men kunne ikk dy seg i og ta en ekstra titt på bilde. Og ja, Han hadde sett riktig.I kveld skulle Han ta Anita med til en liten hytte ute ved vannet, der Han hadde bodd som liten guttunge. Han løftet henne opp i armene sine og bar henne inn døren. Han dumpet henne ned på soffaen og satte seg ved siden av henne. “jeg elsker deg. Vet du det?” Han så henne dypt inn i øynene. “jeg elsker deg også” hun smilte og kysset Han... Lenge...De lå på pelsteppet forran peisen og smålo og drakk vin. Egentlig hadde ikke Anita låv til å drikke siden hun bare var 17, men Han syntes ikke det gjorde noe. Det var jo trossalt bursdagen hennes. De lå å tullet en stund og da Anita hadde såvnet lå Han fortsatt våken. Han tengte på bilde han hadde sett... det var noe så utrolig kjent med det. Han viste hva det hvar og HVEM det var. å han kjente henne igjen. Men Han ville ikke si noe til Anita. Ikke enda... Han ville nyte tiden med henne først. For Han visste at når han sa det ville Anita ikke se Han mere. Men Han var bare ikke klar for å miste henne. Ikke enda...Da Anita våknet hadde Han allerede kledd på seg å lagd frokost til dem begge to - egg og bacon. “god morgen. Jeg har laget frokost.” Han smilte å løftet på stekeplata. “det lukter kjempegodt.” svarte hun og løftet nesen opp i luften og luktet på den deilige duften av morgen blannet med egg og bacon.Utover dagen gikk Han og anita en lang tur på stranden langs vannet. De stoppet ved en liten gressbakke. De var helt alene der. Bak dem opp mot land var det bare masse siv. På høyre side var det en høy fjellknaus og på venstre mere siv. Og forran dem var havet. De la seg på et teppe på gresset som Han nadde tatt med til dem. De lå lenge å snakket og tullet. Etter en stund var de helt stille. Bare lå der å så på verandre. Begge med kjerlige øyne. De kysset. Anita lot han sakte legge seg oppå henne. Kysse henne. Ta på henne...På kvelden kjørte Han henne hjem. Kysset henne god natt. Det siste kysset. Øynene møttes. Det siste møtet. Han gav henne et brev. Det siste brevet. “du må love å ikke lese det før i morgen, okay?” han så på henne. “okay. Jeg låver.” Han gav henne en klem og forsvant ut i mørket.Inne var det helt lyst. Blendende lyst. Anita hviste det ikke enda, men snart ville hun hate Han. Hun opnet brevet. Kunne ikke vente. I brevet var det skrevet med store bokstaver:“JEG ELSKER DEG SÅ UTROLIG HØYT. Å JEG HÅPER DU VET DET. DET ER DERFOR JEG HAR VENTET SÅ LENGE MED Å SI DET. JEG HAR VIST DET HELT SIDEN FØR VI DRO PÅ TUREN. JEG BEKLAGER, MEN JEG HAR ALTID HATT EN FØLELSE AV AT JEG KJENTE DEG, MEN JEG HADDE INGENTING ANNET ENN EN FØLELSE. Å JEG TRODDE DET VAR KJÆRLIGHET, MEN NÅ... JEG SÅ BILDET AV DEG OG MOREN DIN. DET VAR DA JEG KJØNTE AT JEG ER...”Anita ble sønderknust da hun leste det siste Han hadde skrevet. Det var som om det var et lite taust rom inne i henne som skrek kjempehøyt. Det tauset rommet hun hadde gjemt bort helt siden hun møtte Han. De siste ordene var: “FAREN DIN!!” “Tilbake i klasserommet sitterTiril med en tåret i øyet mens hun venter på at klassekameratene hennes skal si hva de synes, men de er elt stille... alle sammen. Til slutt bryter en stillheten, “den var ikkeno bra. Den var sååå urealistisk. Ikke tal om at en 16-åring ville blitt sååå forelsket i en 31 år gammel mann.” “jeg er helt enig. Å den sex delen hadde antakerlig ikke skjedd!” Tirild reiste seg fra plassen sin. “faktisk så er den realistisk.” hun så modig ut i klasserommet. “for dette er nemmerlig mitt helt egene tause rom”...

DØD KJÆRLIGHET

DØD KJÆRLIGHET
-Hade mamma! Hade pappa! Jeg vinket. Det var første gangen jeg var på landet hos mormor og morfar alene. Jeg lukket togvinduet og satte meg ned i det kalde setet mitt. Jeg var alene i kupeen, hvis man så bort i fra det nyforelskede paret som satt i det ene hjørnet og små-kysset på hverandre. De så ikke ut til å merke at jeg var der, så jeg kunne like gjerne strekke meg ut på setet...
*PLING!* Togdørene gled opp og ute på perrongen sto noen kjente..
-Jenta mi! Få se hvor stor du har blitt! sa mormor og strøk meg over kinnet.
-ÅÅÅ! Indianærn'! sa morfar og ga meg en stor bjørneklem.
-Hvordan har du hatt det?
-Hvordan var turen?
-Hvordan går det med de hjemme da?
Og sånn forsatte de helt til vi kom hjem til gården dems, 'veslestua'.
Da vi kom frem startet jeg å pakke ut tingene mine på gjesterommet som de hadde gjort klart til meg, oppe på loftet. Jeg la meg på sengen og stirret opp i taket. Jeg lå der en stund for å samle tankene, så gikk jeg ned.
-Jeg går ut en tur jeg, sa jeg og styrtet mot døren.
-Så mye til faring det er på den jenta da! hørte jeg morfar si i det jeg forsvant ut av døra. Jeg gikk ut av gårdsplassen og fortsatte nedover hovedveien. Ingen biler å se. Som vanelig..
*SWOSH!!*
Jeg stirret forbauset etter.. hva det nå enn var. 'Det' løp nedover veien helt til det forsvan ut av synet. Jeg gikk en stund til, til jeg kom forbi den gamle gården 'ødegård'.
Jeg visste ikke om det bodde noen der for øyeblikket. Det så ganske forlatt ut.
Det gikk et kaldt grøss gjennom kroppen min. Jeg snudde og gikk tilbake.
På veien tilbake kunne jeg ikke for at jeg snudde meg flere ganger for å se på 'ødegår'-gården. Og hver gang fikk jeg grøssninger.
Hjemme på 'veslestua' satt mormor og morfar ute i hver sin stol og hørte på gresshoppenes sang.
-Så lenge du ble! utbrøt mormor.
-Ja, jeg gikk en liten tur bare, unnskyldte jeg meg. -Men jeg tror at jeg går og legger meg nå. Jeg ga begge et kyss på kinnet.
-Vel, vi håper at du kommer til å få en fin uke her! Morfar smilte bredt.
-Ja, det er jeg sikker på, sa jeg og gikk inn.
Neste morgnen, ved frokost bordet, spurte mormor om hva jeg hadde tenkt å finne på.
-Neei, vet ikke riktig. Gå meg en tur kanskje.. jeg trakk på skuldrene.
-Vel, vel. Da kan du kanskje gå ned i butikken for meg. Vi har lite melk. Du skal få penger, så kan du jo kjøpe en is samtidig! Bilen er i ustand og ingen av oss orker å gå hele den veien. Mormor lo. Hehe, så morsomt for meg da, tenkte jeg for meg selv.
-Ja, det blir 36kr det. Skal du ha en pose? spurte damen bak disken. Jeg tok imot posen og gikk ut fra den lille matvarebutikken. Været var nydelig. Jeg begynte på den lange veien hjem. 'Veslestua' lå et stykke fra de andre husene og hyttene. Det lå ganske øde kan man si.
Da jeg hadde gått et stykke, hørte jeg skritt bak meg. Jeg syntes det var litt skumelt, så jeg turte ikke snu meg for å skjekke hvem det var. For to sekunder siden hadde jeg gått helt alene på hovedveien (som forresten alltid lå øde) som førte til 'veslestua'.
-Hei! sa skrittene bak meg. Eller rettere sagt, en gutt på omtrent samme alder som meg. Han hadde lyst hår og blå øyne.
-Hei.. svarte jeg med usikker stemme.
-Hva heter du? spurte gutten
-Ehh... Marianne, svarte jeg.
-Ååh! Jeg er Daniel. Jeg har ikke sett deg her omkring før?!
-Nei, jeg er på beisteforeldre-besøk.. Jeg lo dumt. -Jeg har forresten ikke sett deg her heller?!
-Neeii.. Daniel unngikk å svare på det. -Jeg bor oppe på 'ødegården'...
-Bor det noen der?!! Det ser jo så øde ut! Jeg angret med en gang jeg sa det. Ikke så morsomt å få høre at gården din ser øde ut akkurat..
-Ehe.. Nei, vi har jo ikke slått plene enda.. Han smilte søtt. Wow! Han var jo faktisk ganske pen.
-Ehh... Det er ikke så mye å finne på her ute.. alene.. Daniel kikket opp på meg med dådyr-øyne.
-Nei,det er vel ikke det.. samtykket jeg, usikker på hvor han ville hen.
-Vel,vi to kunne jo funnet på noe? spurte han med håpefull stemme.
-Ja, det kunne vi jo. Jeg smilte bredt.
Daniel hjalp meg med varene hjem og vi bestemte oss for å gå en tur ned til elva som lå et stykke bak gårdene våre. Vi snakket om alt og ingenting, vi lo og fortalte vitser. Da kvelden kom foreslo Daniel at vi skulle treffes dagen etter også. Jeg syntes at han var veldig hyggelig og morsom å være sammen med så jeg sa at det hadde jo vært morsomt.
-Vi kan jo ringes?! Jeg så på ham og ventet på at han skulle gi meg telefon nummeret sitt, men i stedet sa han:
-Hvaforno?
-Ehmm.. Ringe? Du vet... med mobilen din? Jeg så spørrende på han.
-Mmm.. Jo.. Neei.. Mobil, det har jeg ikke.. stotret han og så bort. -Jeg kan jo bare komme til deg, eller hva? fortsatte han.
-Joa, det kan du vel, svarte jeg og smilte så søtt jeg kunne. Kanskje denne ferien ikke kom til å bli så kjedelig som jeg trodde?!
-Jeg visste at du ikke hadde forlat meg, gamle venn! Det var morfar som hadde fått liv i bilen sin som egentlig var altfor gammel. Han stod ute på gårdsplassen og mekket på den. Mormor bare himlet med øynene og smilte til meg.
-Hva har du tenkt å gøre i dag da? spurte hun meg.
-Jeg har tenkt å være sammen med en venn jeg har møtt her, svarte jeg med munnen full av brød og syltetøy.
*RING! RING!* Det var ringeklokka. Jeg hoppet opp av stolen og ropte til mormor:
-Ring meg på mobilen hvis det er noe, hvis ikke kommer jeg hjem klokken halv elleve. Så løp jeg ut døren.
-La oss gå ned til elven og fiske! utbrøt Daniel plutselig.
-Ja, så kan vi jo kanskje slakte fisken selv også! sa jeg irronisk og kikket skøyeraktig bort på ham.
-Ja, det kunne vi jo! Jeg stirret forskrekket på ham.
-Hva er det du snakker om?! Jeg bare tulla med deg!
-Eller ikke... sa han. Jeg visste ikke om han tulla eller var seriøs, men jeg tenkte ikke mer på det for plutselig begynte han å løpe ned mot elva. Jeg fulgte hakk i hel.
Jeg og Daniel løp ned på brua over elva og satte oss med føttene i vannet.
-Det er noe jeg vil fortelle deg... Daniel så meg dypt inn i øynene.
-Jeg vet vi ikke har kjent hverandre lenge, men.. jeg vet ikke helt.. jeg liker deg veldig godt. Jeg tror jeg elsker deg.
-Gjør du? Jeg så på han med håpefulle øyne og ventet på det som jeg håpet skulle skje.
-Ja, det gjør jeg. Daniel smilte og kom nærmere og nærmere. Jeg kjente hjertet mitt hamre i brystet som en galoperende hest. Daniel strøk meg forsiktig over kinnet, lukket øynene og kysset meg forsiktig. Inni meg ville jeg skrike høyt av glede. Det ville jeg for så vidt også gjort hadde det ikke vært for at Daniel sperret munnen min. Men det plaget absolutt ikke meg.
-Beklager, sa han og så andre veien.
-Beklager?! Hvorfor sier du det?! utbrøt jeg.
-Ingenting... sa han og så på meg igjen. Det var jo merkelig, tenkte jeg for meg selv. Plutselig grep Daniel tak i albuen min og dyttet meg hardt. Jeg ble så overrasket at jeg ikke klarte å holde igjen og jeg dumpet ut i vannet. Daniel løp avgårde inn mellom trærne. Jeg klarte å heise meg opp på brua igjen og jeg løp etter ham.
Da jeg stod utenfor døren på 'ødegård' lurte jeg på hva jeg skulle si til Daniel. Jeg var jo sint på ham, men likevel ville jeg tilgi ham. Døren gikk opp og i døråpningen stod Daniel som en hund med halen mellom bena.
-Horfor dyttet du meg uti vannet?! spurte jeg med så sint stemme som jeg kunne.
-Jeg dyttet deg ikke jeg da.. -Jo! svarte jeg-Vil du møte foreldrene mine? spurte han plutselig, som for å unngå den pinlige stillheten.
-Ikke nå! Hvofor dyttet du meg?! Jeg er helt klissvåt!
-Jeg dyttet deg ikke sa jeg! Jeg har en hund å' hvis du vil møte han. Daniel nektet visst å svare på spørsmålet mitt, noe som irriterte meg noe fryktelig. Men jeg ble
med han inn fordet.
Inne i hytta var det veldig lyst. Den var også veldig fint innredet. På kjøkkenet stod en dame, jeg anntok at det var moren.
-Hei! Så hyggelig å møte deg, Marianne, utbrøt hun.
-Hei! Hvordan visste du navnet mitt? spurte jeg overrasket.
-Hehe, du har jo vært her mage ganger jo! Og Daniel har jo også snakket om deg. Hun snudde seg og så på Daniel som så bort(flau) og så fortsatte hun å rense fisken... Rense fisken?! Det overrasket meg noe veldig for vi pleide aldri å gjøre det, vi kjøpte ferdig rett fra butikken bare...
Vi var på rommet hans en stund og snakket (det var velidg gammeldags,akkurat som resten av hytta) til jeg skulle hjem. Vi stod i gangen og jeg skulle til å gå ut døren da Daniel grep tak i armen min. Jeg snudde meg og akkurat da kysset Daniel meg mykt og forsiktig.
-Skal vi møtes nede ved elven i morgen? På brua? spurte han forsiktig.
-Ja, så lenge du ikke dytter meg uti igjen. Jeg lo av min egen vits, men Daniel var dødsens alvorlig.
-Okei, da sees vi i morgen..
-Ja. Hade! sa jeg og forsvant.
Da jeg var hjemme lurte mormor på hvorfor jeg var så våt.
-Daniel dyttet meg. Bare for morro skyld, tror jeg da, sa jeg og så smilende på mormor.
-Daniel? Hvem er det?
-en gutt oppe på 'ødegården'.
-'ødegården'? Det er ingen som bor der. Mormor så forbauset ut.
-jo. Daniel bor der med foreldrene sine å en hund. Jeg var der nettop.
-nei. Daniel døde for lenge siden. 'ødegården' har stått tomt i mange år. Jeg så på mormor ufårstående.
-slutt! Han bor der! Jeg var der! Slutt! Jeg løp opp på rommet mitt. Jeg var sur på mormor som prøvde å lure meg. Kanskje hun ikke likte han. Samma hva det var så trodde jeg ikke på henne.
Morgenen etter ville jeg ikke spise frokost så jeg gikk rett til Daniel.
-hei. Skal vi gå ned til elva? Spurte jeg når han opnet døra.
-emmm.. jo, det kan vi godt, må bare spise opp først.
-greit, svarte jeg. -jeg venter her jeg. Jeg smilte bredt å satte meg på den gamle benken på verandaen.
-hade mamma, jeg tar en tur til elva med Marianne. Ropte Daniell i det han kom ut av døra. -så skal vi gå?. Sa han å tok hånden min. Vi gikk ned til elva å satte oss på brua. Han la armen sin over skulderen min og jeg lente meg på bryste hans.
-vet du hva? Jeg har drømt om dette lenge. Hvem skulle tro det skulle skje på besteforeldre-besøk. Keg smilte til han å han kysset meg på pannen. Vi satt en stund så utover det stille vennet, på måkene som fløy forbi og fiskene som hoppet å danset i vannet. Så tak han tak i albuen min og dyttet meg utti vanne for andre gang og holdt meg under.
-slutt!! hva er det du gjør?! Skrek jeg, men Daniel bare fortsatte.
-unskyld, jeg elsker deg, men jeg må. Jeg kunne se han gråt mens jeg ble dyttet under vannet gang på gang. Jeg strevde for å komme opp å plasket i vannet, helt til jeg ikke orket mer og ga etter. Øynene mine mørknet og jeg sank til buns.
Noen timer senere våknet jeg på en strand like i nærheten. Jeg hadde besvimt og blitt skylt i land der. Jeg reiste meg opp, sliten og svimmel som jeg var.jeg klarte og stabbe meg hjem, men med mange fall og enda flere skrubbsår på armer og ben.
Når jeg enderlig kom meg fram til 'Veslestua' ramlet jeg og besvimte innen for døren. Mormor løp og tok meg i mot å la meg på soffaen på stua.
Når jeg våknet fortalte jeg mormor alt som hadde skjedd. Om Daniel, at jeg var forelsket, at han dyttet meg, om mobilen, alt.
-ahh.. du skjønner det Marianne. Begynte mormor. Det er ingen som bor på 'Ødegården' å daniel finnes ikke. Han var bestekompisen min da jeg var liten. Jeg så forvirret opp på mormor.
-hæ? Hva er det du mener?
-Hmmm.. sett deg her så skal jeg fortelle deg alt sammen.. jo.. da jeg var på din alder bodde jeg her på gården med min familie. Jeg var ung å vilter å lignet veldig på deg. Daniel var bestekompisen min. Han bodde oppe på 'Ødegården' sammen med familien sin og en liten hund ved navn pepper eller salt. Jeg husker ikke. Jeg var veldig forelsket i Daniel og vi pleide ofte å sitte nede på brua nede ved elva, men saken er den at... mhhh.. en gang da jeg og Daniel satt nede på brua å det var store bølgerå det blåste masse så falt Daniel uti vannet. Jeg prøvde å dra han opp, men rakk ikke ned til han. Han skrek og skrek og for ver bølge så kom han under. Det siste han sa til meg før han gikk under var at han elsket meg og at han skulle ta igjen, men jeg kjønte ikke hva han mente med å ta igjen før nå... han må ha kommet tilbake som gjeferd og trodd at du var meg, siden vi begge heter Marianne og jeg var på din alder da han døde og at du likner son på meg så har han vel prøvd og ta igjen på deg.. jeg er så lei meg Marianne, men Daniel finnes ikke... Daniel er død. Det dere hadde var bare Død kjerlighet.
Jeg satt en stund for å la det synke inn. Tanken på t jeg hadde vert forelsket i Daniel, en død person, et gjenferd. At vi hadde kysset, det var vanskerlig og forstå.
Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg lå og vre på meg hele natten. Tengte på Daniel. Han var jo helt perfekt, jeg elsket han og han elsket meg. Elske et gjenferd? Går det ann? Å elske en som var ute etter å drepe meg? Elske en som har løyet for meg helt siden vi møttes? Går det virkerlig ann? Jeg lå lenge mens spørsmålene virret oppe i hode på meg, men ingen svar. «alle spørsmål har et svar» pleida altid mamma og si, men ikke denne gangen. Det var nok bare Daniel som hadde de svarene, men han var død og var ute etter å drepe meg å. Noen ganger er livet veldig komplisert. Døden også. Jeg tengte at en som dør sammen med en venn er heldig, men ikke så lenge den som dør tror at vennen tok livet av han. Ver gang jeg tengte på det, syntes jeg mer og mer synd på Daniel. Han trodde jo bare at det var mormor som drepte han, at hun ikke ville rekke han hånden. Han ville bare ta igjen. Eller kanskje han ville at de skulle leve sammen. Nei, død sammen. At de skulle være sammen for altid. Er det så galt? Nei det er ikke det. Det var svaret jeg endte opp med. Det er ikke galt.
Morgenen etter bestemte jeg og mormor oss for at vi skulle ta en tur opp på 'Ødegården' for å se. Vi opnet døra forsiktig. Innenfor var det møkkete og spindelvev over alt. Noen steder var det hull i gulvet og noen av takbjelkene hadde falt ned.
-det var ikke son det var. Det var veldig pent her. Jeg begynte å gråte.
-ååå. Kom her jenta mi. Jeg gikk bort til mormor og håldt rundt henne.
Etter en stund hørte vi noen lyder utenfor og inn gjennom døre kom Daniel.
-E,e,e,er du ikke død? Men... mormor slapp meg og gikk mot Daniel.
-Daniel? Hvisket hun -det er meg.. Marienne. Hun tittet nørlende på han
-hva med henne da? Er ikke det marianne da? Han pekte ned på meg.
-nei. Svarte mormor. -det er barnebarne mitt, hun heter også Marianne. Jeg har hørt at du prøvde å drepe henne. Jeg vet du er et spøkelse og at du ville ta igjen for den gangen, men jeg dyttet deg ikke.
-JO DET JORDET DU!! ropte Daniel. -du dyttet meg og ville ikke jelpe meg opp.
-nei. Du falt fordi vinden var så sterk. Jeg ville aldri dyttet deg. Jeg elsket deg jo. Ansiktet til Danien bleknet.
-elsker du meg? Sa han lavt. -jen jeg trodde du drepte meg. Hvorfor sa du ingenting før?
-jeg hadde tengt, men fant ikke et passende tidspungt. Den dagen du forsvant i bølgene var den verste dagen i mitt liv.
-så du elsker meg... Daniel så opp mot taket. -kan jeg vere her alene? Spurte han. Jeg og mormor gikk ut.
-tenk at han var død hele tiden. Sa jeg til mormor og begynte nesten å gråte.
-ja, men han er en sån som er lett og like. Mormor smilte til meg å ga meg en god klem.
-men han var jo helt perfekt. Ahh.. kunne han ikke bare vere en vanderlig gutt.. en stor tåre trillet nedover kjinnet mitt. Mormor tittet ned på meg. Jeg kunne se at hun gråt hun å. Vi hørte noen rare lyder innenifra. Det bråkte no veldig. Som om noen sprengte noe inne i hytta.
-DANIEL!! ropte jeg og løp inn, men når jeg kom inn var Daniel BORTE!!

(denne stilen har jeg skrevet sammen med Amalie)

FØLG MEG

Følg meg..
Det jeg nå skal fortelle er en selvopplevd historie. Det skjedde en kveld jeg skulle opp til hytta til en kompiss av meg. Siden vi begge hadde hytte på fjellet og det ikke gikk ann å kjøre bil, så måtte jeg gå på ski. Det var ikke så veldig lange stykket. Bare ca. en kilometer og når jeg kom opp til hytta til Fritjof, for det var det han het, så koste vi oss og spilte kort og fortalte historier. Det var da han fortalte historien om de tre guttene som var i akkuratt denne hytta...«det var en gang tre unge gutter som bodde på en liten gård ikke langt fra denne hytta. Faktisk så eide foreldrene deres denne hytta. To av guttene var tvillinger. Hans og Bendik. De var begge 15 år. Også var det en litt yngere gutt da, Petter. Han var bare 8 år gammel. I denne lille familien så hadde de en slik tradisjon at når guttene fylte 15 år, skulle de ta den lange skituren fra gården og opp til hytta, overnatte og gå ned igjen. Dette var veldig mange år siden så de kledde seg opp med skinkapper og tre-ski og skinnfeller de skulle bruke som dyner oppe på hytta. Lille 8 år gamle Petter fikk også mast seg med på denne turen. De klemte mamma og pappa farvel og dro ut på den 3-timers skituren. Ute i skisporene var det sol og fuglene sang mellom greinene. Hans og Bendig gikk og plystret på en sang de akkuratt hadde hørt en av naboguttene synge på. Mens stakars Petter ikke helt klarte og følge med på plystringen, men han nynnet litt i takt.
Pluttserlig hørte Petter en kvist brekke av et fotrinn bak seg. Han snudde seg brott og fikk øynene på en vakker ung pike som gikk i en hvit silkekjole. Kjolen hadde ikke armer og piken gikk barbeint. Alikevel, ennå det var midt på vineren, så hun ikke ut til å fryse. Piken fiklet med det lange, blonde, krøllete håret sitt. Huden hennes var som en nyfødt baby. Og øynene hennes var himmel-blåe. Blåere en det klareste vann. Piken begynte å synge med den vakreste stemmen han noen gang hadde hørt. Piken kikket bort på han. Sang sangen sin og begyne å gå vekk fra dem. Petter ropte på Hans og Bendik. “se!!” ropte han og løp mot de to eldre brødrene hans. Han pekte bort der piken hadde stått, men hun var søkk borte. “ikke tull nå, Petter,” sa hans. “nå må vi komme oss opp på hytta. I denne farten er vi ikke der før midnatt. Raska på folkens.” “men jeg er sikker på at jeg så..” Petter pekte en gang til i retning av pken. “så hva?” sa bendik. “en pike.” “en pike? Her?” sa Hans overfladisk. “hun sang. Og det var vakkert.” “pøh!” Hans nølte. “er ikke du litt for ung for å tenke på vakre piker som synger?” sa han nølende og tittet usikkert ned på broren sin.Vel oppe på hytta begynte guttene og pakke ut sakene. Petter måtte så klart ligge i midten siden han var så redd, så de redde opp til alle tre i dobbeltsenga. Så satte de seg ute i stua å begynte og prate og spille et spill de kaldte “dødmans skute”. Det gikk ut på at den som hadde nøkkelen skulle velge en ting, den som hadde skipet, skulle gjjøre. Pluttserlig hørte Hans en vakker pike-stemme synge de vakreste toner i ennen av trange gangen søm førte til utgangsdøren. Han skjønte at dettte ikke var riktig. De skulle jo være alene her. Hans kikket intenst etter stemmen. Nesten hypnotisert. Han følte seg herlig lett, som om han fløy gjennom rommet i det han stabbet ut mot utgangsdøren. Bendik fikk øye på Hans og lurte hva han skulle, men Hans bare fortsatte rett mot døren. “HANS!!!” skrek Bendik, men Hans enset han ikke engang. Pluttserlig kunne Bendik også høre denne vakre kvinnestemmen. Han gikk mot Hans. Nå sto de rett ved siden av verandre. De åpnet døren, og utenfår sto en vakker ung pike. Hvit silkekjole og lagt blondt hår. Hun sang de vakreste toner. Hans og Bendik var hodestups forelsket. Piken hvisket med en stemme ingen mann på denne jord kunne motstå. “føølg meeg..” visket hun. “føølg meeg..” gutten tok et skritt ut i den kalde snøen. Det var mørkt og bøåste kaldt, men guttene ville bare se mer av denne vakre piken. De fulgte etter stammen inn i det mørket snøfallet. Petter skjønte hva guttene bar seg ut på. For han husket piken fra skituren opp så han tomlet rett bak dem for å passe på at de ikke gjorde noe dumt. Da han kom ganske nær dem så han hvor de var på veg hen. De gikk rett opp mot Grimmepiggen. Det var et så bratt fjell at ingen mann noen gang hadde satt sin fot på det. Og hvis de hadde det, så hadde de aldri blitt sett igjen. For det var der Huldra bodde. Han løp opp mot brødrene sine og begynte å dra dem i klærne og skrike og hyle. Men det eneste guttene hørte. Var en ung pikes stemme hviske på dem. “føølg meeg.. føølg meeg..” og guttene fulgte etter. Nå hadde guttene kommet helt opp på spissen av Grimmepiggen. De hørte piken viske etter dem. Ut mot kanten. “føølg meeg.. føølg meeg..” guttene gikk helt ut på kanten. “FØØØLG MEEEG!!!” skrek piken med en heselig stemme som fikk hele fjellet til og riste. Snøen de sto på begynte og løsne og guttene bar nedover fjellveggen. De skrek og skrek for de hviste hva som hadde skjedd. Pluttserlig ble alt stille. Det eneste som var igen var en liten gutts gråt, en gråt over sine tapte brødre. Han løp ned mot hytta igjen for og hente et parr ski og si hva som hedde skjedd til foreldrene. En liten redd og fortomlet gutt på 8 år hadde akkuratt settt brødrene sine falle utfor et stup og slått halvt i hjel. Hele tiden mens han løp på skia hjem, så han en pike-sjikkelse bak seg. Hun sang til han, men gutten snudde seg ikke får å se et sekund.
“mamma! Pappa!” Petter løp gråtende inn til foreldrenes soverom. “det var en jente og Hans og Bendik gikk og så falt de å nå er de bort!” moren og faren ble fortvilet med gutten sin dit brødrene hadde forsvunnet.
I flere dager og netter lette den stakkars foreldrene etter sine to tapte sønner uten lykke. De tok til konklusjon at det var huldra som hadde lokket sønnene deres inn i fjelet.
De la mat og penger. Gull og alt annet verdifult de hadde, ved fjellet. I håp omat huldra skulle gi tilbake sønnene deres. Og huldra låvte dem at sønnene skulle komme tilbake i god beholl. Men årene gikk. Mmoren døde. Faren døde. Petter døde. Alt som var igjen av denne familien var denne hytta og et tapt minne av to 15-år gamle gutters latter som ronget i fjellene. Hvis du er ute på kalde snødager kan man fortsatt se gutten iført ssine gamle drakter. På veg hvem til foreldrene sine. For huldra holder Altid løfte sitt.
“jaja. Det var vel synd for den familien” sa jeg og lo litt, ve snakket og lo litt til og etter en stund ble det mørkt. “jeg tror nok jeg burda sette kursen hjemmover.” sa jeg og reiste meg fra stolen. “det har ver kos å være her, men jeg vil ikke gå hjem i snøstorm.” “ja, det er nok sant. Pass deg for huldra da,” lo han. “hvis du ser en vakker ung pike så ikke følg etter henne. “hehe, neida.” “hade da.” “hade.” jeg vinket forvel og gikk ut døra. Spente på meg skia og begynte på hjemmoverturen. Det var veldig mørkt og snø og vind pisket meg i ansiktet. Forran meg på vgen kunne jeg skimte to unge gutter. De kan ikke ha vært mere enn 15-16 år. De hadde utrolig merkerlige klær på deg. Med skinnfellersurra rundt seg og e tråd surret rundt livet. Når de kom nærmere så jeg at heller ikke skia var av nyeste modell. De var av tre og så ut som om de skulle falle fra verandre. Den ene gutten gikk og bar på en lykt forran seg. De så meg ikke en gang opp i ansiktet. De bare gikk rett forbi meg. Jeg hørte de viske noe i det de gik forbi. “følg meg.” hvisket de, men i det jeg snudde meg for å se etter dem, var de søkk borte...

TA SYKKELEN, LA BILEN STÅ

Nå om dagen er folk flest vant til å kjøre rundt i biler, ta buss, moped, tåg eller trikk. Dette må det bli en slutt på. Barn og voksne over hele verden sliter med helse og overvekt. Bare du tar sykkelen slipper du kanskje dette roblemet.

Som du kanskjkje har hørt så sliter ca 57% av verdens befolkning med helsa. Dette kan skyldes for lite mosjon og dorlig kosthold. Det å bruke sykkelen i stede for bil ,buss eller andre selvgående framkomstmidler er en veldig fin måte å minske dette problemet på. Dette gjelder ikke bare dagens ungdom, dette er en beskjed til folk i alle aldere.
Bil, buss, taxy osv. gir også mye CO2 utslipp som er veldig skaderlg for miljøet vårt. Som vi vet har det vert mye snakk om klimaendringene. Dette er en veldig alvålig sak. Jeg tenker meg at det er sikkert mange som tenker; « det er da ikke så farlig hvis bare jeg ikke gjør noe», men hva om alle tenker på denne måten? Da er det ingen som gjør noe for å redusere utslippene og skadene bare fortsetter. Det minste du kan gjøre er å ta bussen, men det beste er vel at du går eller sykler, både for deg selv og miljøet.
Verden i dag er preget av elektronikk og ''fantastiske dubbedingser'', men er de virkelig så fantastiske som man sier? La oss se.. vell.. de gjør jobber lettere, det er en god ting, men de kommer en gang til å ta over planeten. Det gjør at vi mennesker ikke gjør en eneste ting. Vi sitter jo bare på kontoret og trykker på knapper og får pc til å gjøre ting.
En av disse ''fantastiske dubbedingsene'' er bilen. Den er skadelig for miljøet, gjør mennesker late, bruker bensin som blir utvunnet av naturlig råolje som ligger lagret dypt nede i jorden og det vil ikke vare i det uendelige, bensin er også brannfarlig.
Sykkelen skader ikke miljøet, du får mosjon og mye frisk luft og du kommer nokså fort fram. Når du får mosjon får du mer energi og du yter bedre. Kroppen får behov for sunn mat og drikke. Bruk sykkel og vi kan få bukt med overvekt, dårlig kosthold og latskap.

torsdag 18. juni 2009

42862

42862
Datoen var fredag 13 mars. Der gikk hun alene. Bortover den smale veien. Opp den bratte bakken. Gjennom det trange smuget. Noen fulgte etter henne. Ho kunne høre hjerte dunke. Det trommet fortere og fortere. Han hadde fulgt etter henne helt fra skolen. Hun løp mot den trange åpningen. Ho så Mac stå der. Ho løp og løp. Noen tok tak i hånden hennes. Ho kom ikke ut av åpningen. Hun prøvde å rope på hjelp, men mannen hold foran munnen hennes. Hun ble slept med tilbake den veien hun akkurat hadde løpt. Hun vred på seg, desperat etter å komme løs. Hun hørte et smell, så ble alt helt stille....
Mac kom løpende inn i kantina. «har dere hørt det?!» sa han. «Trisha er borte» han var helt blek. Det hadde vært en nyhetsak på TV'n hele helga. «ja, jeg vet.» sa jeg, å så på han. «hva med det? Du har aldri brydd deg om henne uansett» ingen brydde seg om Trisha. Hun var så sær. Moren hennes var styrt rik. Men det så ut som ho bodde i en kontainer. Desuten så elsket hun drager. Hun pleide altid å gå med sin mors giftering, den hun hadde med den gamle faren sin. Siden moren hennes å faren hennes skilte seg har hun aldri tatt det av. «Du har aldri villet snakke om ho før. Det bryr vel ikke deg hva som skjer med ho.» Mac tittet rart på meg. Som et hallo-er-du-helt-dom-eller-blikk. «hva?!» sa jeg å reiste meg. «det er ikke det at jeg bryr meg» sa han «det er bare det at jeg tror jeg var den siste som så henne. Da jeg ventet på deg ved bussholdeplassen på fredagen så jeg henne løp mot meg mellom to hus. Hun stoppet brått å gikk tilbake. Nesten som ho var redd meg. Eller kanskje ho ble dratt. Hun så iverfall livredd ut.» jeg tittet nølende på han. «du tror vel ikke at du var vittne på forsvinnelsen?» sa jeg å lo. Han så på meg med et blikk som var vanskerlig å tyde. «det er ikke morsomt. Desuten så så det ut som hun ville skrike, men klarte det ikke. Syns du jeg burde melde fra til politiet?» jeg så på han med et hærre-gud-blikk. «å bli dratt med i Trisha forsvinnelsen? Du er ikke riktig klok du Mac.» sa jeg. Han trodde faktisk at det var smart av han å si i fra. «samma hva du syns. Jeg skal si i fra uansett» sa han å fnyste. «det skal du ikke!» Komanderte jeg. Jeg viste at Mac alltid hørte på meg når jeg ble liksom-sinna. «jo, det skall jeg!!» sa han å så på meg så det begynte å prikke i hele kroppen. Jeg ble forskrekka. Han hadde aldri sakt i mot meg når jeg sa ting på den måten. «javel, javel.» sa jeg «, men ikke fortel meg at jeg ikke advarte deg.» påpekte jeg. Jeg reiste meg å gikk.
Jeg gikk til pappa etter skolen. Han var politimann. VAR! Han er ikke det nå lenger. Nå driver han sitt eget lille byrå. Eller han er privat etterforsker da. En mini bande med kun ett medlemm. «hei pappa!» sa jeg da jeg kom inn døra. «jeg setter meg på kontoret å gjør lekser.» sa jeg. Han så ikke på meg an gang. Han bare satt på en stol ved vinduet å kikket ut. Det kunne bare bety en ting. Han hadde fått en ny sak å løse. Hva kunne dette handle om da?: kanskje en mistenksomm brann. Eller en kidnapping. Kanskje forsvinnelsen av Trisha. «hva skjer?» sa jeg. Å satte meg på fange hans «hva er oppdraget?» han fløttet ikke blikket. Bare pekte bort på en konvolutt som lå på sjenken. «der» sa han «alt står der» han pleide altid å si alle sakene sine til meg i tilfelle jeg viste noe. Som oftes gjorde jeg ikke det. Men det var best og vere på den sikre siden. Pleide pappa altid å si. Jeg opnet konvolutten. Det var et brev å et bilde. Det var bilde av ei jente jeg kjente godt. Det var en jente med langt svart hår. Hun hadde et smykke med en ring på. Genseren var svart med masse blå og røde blomster. Hun hadde rødt scotte skjørt åver en grøn bukse. I breve sto det:
kjære Dan (det var faren min) vi er så bekymrede. Den 14 år gamle jenta vår har forsvunnet. Hun kom ikke hjem fra skolen fredg 13 mars. Hun har ikke gitt en lyd fra seg. Hun heter Trisha. («Trisha?!» Tengte jeg. «Trisha som i Trisha Nockham?!») vi lurte på om du kunne være så snill å hjelpe oss. Vi har sakt i fra til politiet men vi tror at du kunne gjort en mye bedre jobb. Vi er så engsterlige. Væsråsnill å hjelp oss. Hilsen Jan og Kine Nockham.
«skal du ta saken pappa?» pappa snudde enderlig på hode. «vel...» sa han. «da trenger jeg din hjelp. Kan du forhøre deg litt rund på skolen?» han så på meg med et skarpt blikk. «forhøre vennene hennes liksom» «men Trisha har ingen venner.» sa jeg. «hun er altid alene» pappa så forbløffet ut «hun må vel ha kontakt med noen. Kanskje en lærer?» han så fortsatt forblæffet ut. «vel... jeg kan jo sjekke» sa jeg og smilte bredt. Så gikk jeg for å gjøre leksene mine.
Jeg opnet sekken. Der lå det noe. Det var en bok. Den var ikke min. Det så ut som en dagbok. Det var lås på den. Boken var svart med et bilde av en drage på. Jeg snudde boken. Bakpå sto det:
denne boken tillhører: Trisha Nockham
ring 69256841 hvis den blir borte
Jeg prøvde å få opp låsen. Det kunne henne det sto noe om forsvinnelsen av Trisha i den. Den var låst. Jeg måtte finne nøkkelen. Jeg lette rundt i sekken min. Bak bøkene, i ekstra lommen. «AUU!» jeg trakk tilbake hånden. Jeg hadde skjært meg på noe skarpt. Jeg stakk hånden ned i sekken igjen får å se hva de var. Det var en nøkkel. Med bilde av en drage på. En som var helt maken den som det var bilde av på dagboka. Jeg prøvde å låse opp låsen. «KLIKK!» låsen gikk opp. Jeg bladde i boka. Alle sidene var blanke. Helt til jeg kom til en side med noen tall på. «42862» sto det. «hva er dette? En kode?» tenkte jeg. Jeg skrev tallene på armen min med penn og loste igjen boken.
Jeg gikk ut til pappa. «jeg går hjem til mamma nå!» sa jeg. En snill dme. Mamma (Lisz) som ikke turte snakke med pappa en gang. «greit det. Men du må låve å ikke si noe om oppdraget til noen. Er det fårstått?» han så på meg med et glimt i øye. Et glimt som sa: alle-untat-Mac-så-klart. «jada pappa. Jeg låver.» jeg smalt igjen ytterdøra.
«hvor har du vært unge dame?!» ropte mamma da jeg komm in gjennom døra. «du skulle vært hjemme for en time sia!» mamma var altid så over beskyttende. Det sa alle. Til å med Mac. «slapp av da! Jeg var hos pappa» sa jeg. Det var sant. Litt i vertfall. Jeg hadde jo brukt lang tid på å gå hjem med vilje å da. «du låvte å rydde rommet ditt. Nå har du ikke tid.» «ikke tid?! Ikke tid?! Jeg har plenti av tid mamma! Hvorfor er du så overbeskyttende?!» skrek jeg i tryne på ho. Ho fortjente ikke bedre. Ho skulle altid bosse meg rundt som om jeg var en fjærnstyrt bil. «ikke kall meg overbeskyttende!» Skrek ho tilbake. Jeg gikk, nei trampet mot rommet mitt. «gå på rommet ditt!» Skrek hun. Jeg snudde meg. «er du blinn eller?! Jeg er på vei!» jeg løp inn på romme å smalt igjen døra. Jeg var så forbanna på ho. Jeg har ikke ord på hvor sur jeg var.
Mens jeg satt på rommet tengte jeg på hva det nommeret kunne være. Det var ikke fødselsdatoen hennes. Ikke et mobil nr. Med mindre det mangla noen tegn. Hva kunne det være? Jo! Et registreringsnummer på et bilskilt. Kanskje det er registreringsnummeret på bilen som bortførte henne. Eller kanskje det bare er noe skriblerier. Men det er ingen skade å sjekke. Bedre å vite for mye en for lite.
Jeg ringte til pappa å ba han sjekke det ut. «jo.. hær står det. Det er bilen til den tidligere eieren av amfi kjeden Karl Hinsom som ble kastet ut av en man ved navn Jan Nockham» sa pappa. «Jan Nockham?! Det er faren til Trisha Nockham!» utbrøt jeg. «det var et registreringsnummer» sa jeg, egentlig ganske stolt. «det står et mobilnommer her også: 95739264. jeg skal ringe jeg!» sa pappa «jeg ringer deg senere jenta mi» «greit pappa. Hade» vi la på.
Jeg satt tolmodig på rommet. Ventet på at pappa skulle ringe meg opp å si at trisha var i god behold, men ingen telefon ringte. Ikke en eneste melding, ikke E-mail heller, ingenting. Siden jeg ikke hadde noen flere lekser så satt jeg meg på data'n. Jeg kunne jo like godt sjekke ut litt selv mens jeg ventet. Jge søkte på Jan Nockham. Det kom opp en rekke sider. «Karl Hinsom kastet ut av amfi av Jan Nockham 13 mars 1998» «det er nøyaktig den datoen Trisha forsvant. Bare ti år tidligere!» tenkte jeg å svelget.
Jeg ringte pappa «denne mobilabonenten har slott av telefonen eller er ikke tiljengrlig for øyeblikket.» noe måtte ha skjedd. Jeg slang på meg skoa å løp så fort jeg kunne bort til pappa. Jeg viste jeg kom til å få problemer med mamma når jeg kom hjem, men det måtte vente.
Når jeg kom til pappa var døren oppe. Jeg gikk forsiktig nermre. Hjerte mitt dunket fortere i angst får å finne pappa død i gangen. Jeg listet meg bort til døra. Jeg hørte en stemme som kjeftet. Det var ikke pappa. Jeg gikk enda litt lengere.nå kunne jeg se dem. Det var pappa å en annen mann. Han var brun i huden å hadde en hvit dress på. «så vi er enige?»sa mannen i dress. «Vel...» svarte pappa. Lengere kom han ikke før jeg snublet i en ledning å falt så lang jeg var (foresten ikke så mye) in på sjøkkenet. «å hei!» sa pappa smilende «dette er datteren min! Hun skal hjelpe meg med å finne Trisha.» «jaså?!» sa mannen «jeg er Nils.. ehh.. Toresen.» sa han. Jeg kunne se ansikte hans nå. Det var han. Det var Jan Nocham! Ikke Nils ehh Toresen! Jeg så på han å nikket «nei, jeg får vel komme meg hjemmover. Det er vel middag snart. Hade Dan, å hyggerlig å møte deg.» han løftet på den vite hatten å forsvant ut døra.
«vet du hvem det er?!» sa jeg lavt. «ja det er Nils Toresen» svarte pappa. «nei! Det er Jan Nockham! Pappaen til Trisha! Jeg søkte på navnet i ste å fikk opp et bilde. Han kan være farlig pappa!» pappa så bekymret ut. Han tittet ut av vinduet å så Jan satte seg inn i en rød sports-bil med registreringsummer: 42862. det var det samme som sto i dagboka. Jeg hadde rett. I bagasjerommet på bilen kunne jeg skjimte en jente med svart hår å bind for munnen. Hun så redd ut. «pappa! Så du det!?» ropte jeg. «det var Trisha i bagasjerommet!» pappa kvikna til. Vi løp ut begge to. (noe som tok sin tid siden pappa bodde i toppetarsen på en blokk)
Når vi kom ned var ikke Jan Nockham å se. Han hadde tatt den flotte røde sportsbilen sin å stukket av. Jeg og pappa satt oss in i den rønna man knapt kunne kalle en bil. Vi kjørte den eneste veien det gikk an å køre. «pappa det er baere å glemme det» sa jeg «bilen hans går MYE fortere å før eller senere kommer vi til et kryss uansett!» å jammenmeg hadde jeg ikke rett. Akkuratt da jeg sa det kom det en brå sving etterfulgt av et T-kryss. Det var altså to veier å velge mellom. «venstre!» ropte jeg. «nei høyre!» ropte pappa og svingte til høyre. Vi kjørte langt om lenge helt til det var blindvei. «hva sa jeg pappa!? Nå må vi snu å det tar enda lengere tid!» sa jeg å så sur ut. Vel. Jeg prøvde da i vertfall. «det er ikke min feil. Høyre er mer logisk.» «ja! Å det vet han å. Så derfor tok han venstre! Er du dum eller!?» «samma det! det er bare å snu.» sa pappa litt små sur for han viste at jeg hadde rett.
Vi snudde å kom til en bom. Ved bomen stod det en rød sportsbil med registreringsnummer: 42862. «å, neei!» ropte jeg «vi kom for sent. Nå må vi gå også!» pappa lo å hoppa ut av bilen. Vi brydde oss ikke om å låse siden Trisha kunne være i stor fare.
Vi gikk ned en bratt skrent å inn i skogen. Når vi fant Trisha satt hun alene med bind for øynene. Hun blødde på armene, bena, ansiktet.. ja hele kroppen. Hun hadde blåmærker store som talærkner. Klærne hennes var helt revet i filler. Men gifteringen til moren var like hel.
Vi tok av binde hun hadde for øynene å taue tundt hennene. Gnagsåret på håndledde var ganske stykt. «løp opp å hete førstejelpskrinet i bilen jenta mi. Jeg venter hær sammen med Trisha. Den ligger i hanskerommet.» Jeg løp opp så fort jeg kunne å løp fort ned igjen. «her pappa!» sa jeg å kastet skrinet til pappa.
Pappa hadde vært en del hos helsesøster da han var ung så han viste en del om sånt. Han knakk stadig vekk et ben eller to. Sannheten var at han var forelsket i helsesøsteren så han gjorde det med vilje. Det var typisk faren min.
Pappa vasket de største sårene å tok på plaster, salve, bandarse å diverse andre ting. «bli her jenta mi.» sa han «jeg går å finner Jan. Vet du hvor han er Trisha?» Trisha svarte ikke. Hun bare lå lent intill treet med lokka øyne å strevde for å puste. «vel. Da får jeg vel bare lete da. Å jenta mi?! Vis jeg ikke kommer tilbake så fortell moren din at jeg aldri har sluttet å elske henne! Greit?» jeg kunne se at han nesten begynte å gråte. «greit pappa. Det låver jeg» sa jeg å smilte til han. Jeg var selv på gråten.
Pappa løp bortover i skogen. Jeg så han førsvinne mellom trærne. Jeg hørte et stort smell. Å det var siste geng jeg så han.
I avisen neste dag:
ung jente på 13 år funnet gråtende i skogen med Trisha Nocham som har vært borte fra foreldrene lenge. Den unge jenten hadde vært med faren sin å finne henne, å da di fant Trisha var hun oppskrapet å alene. Kidnapperen skal ha vært hennes far Jan Nocham som fortsatt er på frifot. Jenta som fant Trisha forteller: vi hadde fått vite at hun var borte av faren å moren hennes. Jeg fant en dagbok med noen siffer i. Det jalp oss å finne kidnapperen. Det var registreringsnummeret til bilen hans. Faren til Trisha skal ha kidnappet Trisha å etterlatt henne i skogen etter at han fikk vite at vi var på spore av han. Han hadde løpt inn i skogen. Da vi fant Trisha bunet løp pappa (Dan) inover i skogen. Jeg kunne høre et smell fra en pistol å han kom ikke ut igjen. Det skal ha vært Jan Nocham som kjøt han å vi vet nå ikke hvor han befinner seg.
Jeg satt å leste atikkerlen i pappa sitt hus. Jeg viste at han ikke kom tilbake, men det var så korserlig her. Det fikk meg til å tenke på alt det morsomme vi gjorde sammen0. Jeg så ut av vindue å der var en rød sportsbil med registreringsnummer: 42862. inne i bilen satt en mørkhuded mann med vit dress å så på meg med skarpe øyne....

HVORFOR AKKURATT MEG?

HVORFOR AKKURATT MEG ?!
Klokken var halv to. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra skolen. Dagen hadde vært elendig. Egentlig som alle andre dager. Jeg var jo tråsalt den alle sikta inn på. Den alle skulle plage å dytte. Det var så dorlig gjort. Jeg hadde løpt opp hele bakken opp til huset. Som altid. Guttene hadde kasta flasker på meg i dag. Bare fordi jeg ikke var som dem. Bare fordi jeg var blond og litt rar.
Jeg hadde det absolutt ikke bra. Det ble værre for vær dag, men nå hadde jeg bestemt meg. Jeg var helt sikker. Jeg skulle forandre meg. Fra den rosa blondina til den svarte emoen. Jeg skulle vise alle at jeg vas skjef. Jeg hadde aldri vært det. Altid vært den siste som ble valgt i fotball. Altid den som ingen vill være på gruppe med. Nå var jeg lei.
Familien var heller ikke den beste. Pappa slo å mamma var aldri hjemme. Jeg var dømt til å mislyktes. Jeg hadde prøvd å ta selvmord en gang, men det gikk ikke så bra. Jeg klarte å skade meg, men ikke nokk til å forsvinne. Jeg hadde lent meg bakover i trappa å falt ned med vilje. Pappa var ikke hjemme da, så han trodde jeg falt på ordentlig. Han ringte sjukebilen å jeg ble lakt inn på sjukehus. Jeg hadde hjernrystelse, knekt armen å fått et stykt sår i magen. Jeg ble fort frisk, men jeg hadde så vondt. Jeg trodde jo jeg bare skulle dø å ikke merke no, men sån ble det ikke.
Det var da jeg bestemte meg. Ikke noe rosa øyenskygge eller rød lipgloss. Bare svart på svart. Jeg kjøpte svarte bukser å svart genset. Svarte sokker å til å med svart undertøy. Tok pearcing i tonga, nesa og navlen. Jeg skulle få meg tatovering å, men jeg var bare 13.
Pappa brydde seg ikke hva jeg kjøpte eller hva jeg gjorde. Han bare lot som jeg var usynerlig. Jeg tok røyk av han å øl uten at han brydde seg det gran.
Nå var jeg ikke lenger blondie-girl som alle hersa med. Nå var jeg emo. Jeg begynte å spille bassgitar å malte romme svart. Jeg brydde meg ikke lenger om hva andre sa. Jeg trodda at det å være emo ville gjøre ting lettere, men ingen brydde seg om stilen min. Jeg var å forble offer.
Jeg prøvde i blant å henge med noen av de andre emoene i klassen men jeg var anderledes. Det var som om de var emoer for fun liksom. De bare syntes emoer var kule. Jeg var det fordi jeg viste følelser med det. Jeg var altid deppa. Snakka aldri til noen, ikke nen gang i timene. Jeg fikk 1 i karakter i munterlig i alle fag. Jeg ble fortsatt slengt dritt etter. Kastet vann på å slått å dytta på.
Værden var urettferdig. Det jalp ikke å forandre seg får å slippe maset. Men jeg var en trist peron så emo var bedre en blondie-girl.
En gang da klassen hadde matlaging måtte vi gjobbe to å to siden vi ikke hadde så mye mel. Alle fant seg en partner untatt meg. Alle sa at ingen ville være på gruppe med meg. At jeg bare var så dum og horete. At jeg kom til å forandre oppskriften son som jeg forandra meg.
Da var det nok. Jeg løp ut å gråt. Raska med meg en av knivene å en lapp. Penn hadde jeg i lomma. Jeg løp in på doen å låste døra. Føst tok jeg vann i fjese å gned all sminka utover så jeg ble helt svart i hele fjese. Så satt jeg meg ned i et hjørne å begynte å skrive.
``Hei alle sammen. Håper dere leser dette. Dette er ikke drap. Det er selvmord. Jeg var lei av at dere altid hærsja med meg, dere var altid slemme. Det var deres feil. Alle dere som dytta å slo meg. Håper dere er fornøyde nå. Dere greide det. Nå er jeg borte. FOR GODT!``
skrev jeg, så begynte jeg å gråte enda mer. Jeg grua meg til det jeg nå skulle gjøre, men jeg viste at det var det jeg ville. Jeg tok frem kniven å håldt den mot håndledde. Skar et lite kutt på nesten en centimeter. Så enda en å enda en til jeg hadde skåret hele fem centimeter. Jeg faldt
samen. Slapp kniven ned på gulvet å datt ned på gulvet. Armen jeg hadde kuttet meg i landa åppå papiret jeg hadde skrevet på. Tre dråper blod falt ned på papiret.
Nå var det gjort. En lærer som het Karl fant meg siden det lå blod utenfår døra til badet. Han brøt opp døra når han så meg så skrek han. Alle i klassen og flere klasser kom får å se. En gutt som jeg faktisk likte litt begynte å gråta. Han likte meg faktisk. En jente om også var emo skrek at det var dorlig gjort siden jeg var forbildet hennes. Flere andre gråt å. Særlig heia gjeng jentene. Alle sa at de mobbet meg bare fordi de ville bli som meg. Eller nesten alle da. Mange bare løp sin vei. Nå som jeg svever rundt å jør livene til andre værre så angrer jeg fortatt på det jeg gjorde det jeg gjorde.
Så tenk på det når du vurderer å ta selvmord. Det er altid en glidlås som kan åpnes som du ikke ser. Og husk: det er nok ikke værden som har vendt ryggen til deg, det er du som har vendt ryggen til værden!!

DRØMMEN

DRØMMEN
Hei! Jeg er en jente på 13 år og går i 7. klasse. Jeg heter Sindie og er veldiug guttegal. Ja, ja, nok om meg, det er vel historien du vil høre.
Ja, du skjønner at.... det var kvelden og jeg måtte legge meg. Jeg sov, men våknet da jeg hørte et sint skrik. Jeg gikk bort til trappa og så at mamma og pappa krangla. Jeg trodde først at ingenting kom til å skje så jeg gikk å la meg igjen.
Dagen etter våknet jeg av at rullgardina på rommet bled dratt opp. «Vi må snakke med deg Sindie» det var mamma sin stemme. «nå!!» de brukte en hel time påå fortelle at de skulle skilles og at jeg og mamma skulle flytte.
Jeg ble super lei meg, men jeg fikk ikke vite hvorfor de skulle skilles. Jeg og mamma pakket sakene våre, men mamma sa ikke noe. «Mamma? Vil du ikke dra?» «Det er ikke det jenta mi,» sa ho lavt. «jeg har ikke funnet no hus ennå. Bare et, men det er på en bortgjemt øy.» «en bortgjemt øy?» tenkte jeg. Jeg svelget. «vil du bo der?» spurte mamma. «Jo, ja.» jeg tenkte meg om, «ja. Det kan jo bli fint.» sa jeg.
Dagen etter kjørte pappa, meg og mamma til flyplassen. Mamma og pappa sa ingenting, men jeg så at mamma gråt. Først da vi gikk inn i flyet ropte pappa «ha det fint i det nye huset Sindie. Og husk å skrive!» «ja pappa! Jeg låver!» svarte jeg med litt usikker stemme. Dørene lukket seg og jeg og mamma gikk å fant plassene våre. Etter at vi letta viste dem en film på kjermen. Ole brumm. Ikke akkurat min stil, men jeg hadde ikkeno valg. Jeg hadde ikkeno anent å finne på. Jeg satt våken en stun så la jeg meg til å såve «DUNK!!» jeg hadde såvet i 4 timer og nå landet vi. «velkommen til BongoTjongo» sto det på et skilt. «det var også et navn.» tenkte jeg.
Da vi kom til huset, så var mamma så glad at ho ville utforske hele huset mens jeg bare gikk bort til et vindu som haddet en stor sprekk. Jeg trakk fra gardina. Hva var det jeg så? Jeg fikk frysninger. Vi hadde kirkegård i hagen. Jeg ropte på mamma og sa «mamma, mamma. Vi har tusenvis av naboer.» mamma lo litt. «vi har da ikke naboer vi.» «jo. Men, di er døde da.» mamma så skrekk slagen ut. «gå å legg deg du Sindie.» Jeg gikk å la meg. Jeg likte ikke tanken på å ha døde naboer. Jeg såvnet fort den kvelden.
«RIIING!!» det var vekkeklokka mi. «du skal på skolen Sindie! Du har dorlig tid!» jeg hev på meg klerne, løp ned, spiste frokost og kasta på meg skoa.jeg kom meg fort til skolen. Skolen var mørk og falle ferdig. Alle elevene så ut som sombier. Utslitte, små barn som bare ville at det skulle ringe inn. Det var bare en gutt som så frisk og rask ut. Jeg bled forelsket ved første blikk. Han kom bort til meg. «er du ny her?» «ja.» svarte jeg. Vi snakket mye sammen. Gutten het Kristian. Om en stund kom det enda en jente. Ho så også helt normal ut. Jeg og jenta som het Khatrine bled gode venner. Kristian fortalte meg at nesten alle elevene har forsvunnet, men bare guttene har kommet tilbake, men de har flytta og sier ikke et pip om kidnappinga. Alle er så triste at de virker som sombier som ikke snakker.
Mens vi snakka kom det sakte en tåke, men den var bare helt nede ved bakken. Det føltes som om bena mine brant. En gutt falt ned på knærne. Han skrek. Så forsvant han. Jeg tittet port på en man som gikk med hatt og frakk. Han tokk fram en slags fjernkontroll, og trykka på en knapp. Al tåka forsvant. Sombi barna gråt. Kristian var også borte. «neiiii!!! gråt barna «det skjedde igjen!» skoledagen gikk fort. Jeg tenkte mye på gutten som forsvant på veien hjem.
Når jeg kom hjem lå det en kniv i gangen. Det var no rødt på den. Jeg tok den opp.det var blod! Bortover gulvet også. Små røde flekker. Jeg bled kald inni meg. Jeg fulgte flekkene. De førte til bade. Døra var lokket og det vab blod på håndtaket. «grøs!» tengte jeg. Jeg skjente en iskald hånd ta meg på skulderen, men det var ingen der. Jeg åpnet døra. Det var bek mørkt. Jeg gikk inn. Det var fult av blod i badekaret. Jeg bled liv redd. Jeg snudde meg brått. Jeg så en skrikende skygge som løp nedover trappa. Jeg løp etter, men det var ingen der. Jeg hørte et dunk fra stua. Jeg gikk med korte langsomme skritt. Jeg bled skrekkslagen da jeg så hva som hadde skjedd. En kald bris gjorde det ende mer skummelt. Det sto no på veggen. Det var skrevet med blod. «pass opp, på deg og veninnen din!» sto det. Jeg bled livredd. Jeg tok telefonen og skulle ringe til mamma, men jeg hørte bare en stemme fra telefonen si «pass opp, på deg og veninnen din!» jed la på. «ding dong!» noen ringte på. «hjelp! Lukk opp!» ropte stemmen utenfra. Det var mamma sin stemme. Jeg låkket opp. Blode forsvant. «hvorfor er du så redd,Sindie? Det ser ut som om du har sett et spøkelse.» jeg prøvde å si no, men jeg fikk ikke fram et ord. Det var som om jeg hadde mistet stemmen. Mamma var kliss våt for det hadde regnet ute.jeg begynte å se syner. Blodet var der igjen og med et lyn glimt forsvant det. Jeg fikk til slutt fram noe sm kunne ligne på en setning. «e gå ba nå...»sa jeg. Jeg satt meg får og se på TV. Med et så jeg en skrikende somi-gutt forran meg. Så bled den plutserlig borte. Jeg slo av TVn og gikk å la meg.
Dagen etter nektet jeg å gå på skolen. «du må gå Sindie. Jeg skal på jobb og du kan ikke vere hjemme alene!» sa mamma. Jeg gikk på dkolen. Sombi gutten som var kidnappa, sto å snakka med en dame og han sa at han skulle flytte. Khatrine kom løpende bort til meg. «jeg var på kino i går. Jeg skal det i dag også. Vil du vere med?» jeg svarte ikke. Ho viftet med hendene foran ansiktet mitt. «halloo! Er du der eller?» «ja, da.» svarte jeg til slutt. Jeg fortalte om blodet på badet og om den skrikende skyggen. Ho sa at ho hadde en sånn oplevelse ho også. Jeg bled gla for at jeg ikke var den eneste.jeg sa at det sto. «pass opp, på deg og venninen din!» på veggen. «det skjedde det samme hos meg.» sa ho. «vi må passe på hva vi gjør og hve vi sier.» sa jeg. «vi må holde sammen.» den mannen med hatt og frakk smøg seg rundt jørne på skolen.
«SE!» ropte jeg «DET ER DEN MANNEN SOM TRYKKA PÅ FJERNKONTRÅLLEN, SÅ TÅKA FORSVANT!» jeg og Sindie løp etter mannen, men da vi kom rundt jørne var han borte. Det skjentes ut som bena mine brant igjen. Tåken var tilbake. Jeg snudde meg mot sombi barna, men ingen falt. Jeg hørte ett skrik. Det var Khatrine. Hun falt ned på bakken. Ho ropte. «Sindie , ikke gå fra meg nå, jeg er redd!!» så bled ho borte. Jeg bestemte meg får å løse saken.
Jeg visste att mannen som skriker som jeg kaldte han ville dukke opp igjen. Å da var det antakerligvis min tur. Jeg skulle pli tatt, med vilje.
Når jeg kom hjem var det mulighet for og legge fam di mistenkte. Det kunne vere den dama som gutten som bled bortført snakka med, som het Sussi eller det kan vere en slags forbannelse over skolen, eller det kan vere den bkidnappede gutten selv.
«ding dong!» det ringte på. Det var Kristian. Han fikk komme inn. Jeg viste han de mistenkte. Han lo da han så dem. «hva er det du ler av?»
spurte jeg. «du er ikke i nerheten av... hva er det du kaller han??? mannen som skriker.» svarte han med et lurt smil. «ossen vet du det?» han lo enda mer. «nei!! det er ikke sant. det er deg. Du er mannen som skriker!» jeg bled så overasket at hele stolen tippa. Han tok fram fjernkontrållen sin og trykka på en knapp. Tåken var tilbake. Jeg falt ned på kne. Jeg klarte ikke no anet enn å skrike. Så jeg skrek og skrek i håp om at noen hørte meg. Noen eller noe var unner tåka. Jeg falt rett jennom gulve. An slags robbått tok meg i mot. Jeg så rundt meg. Hvor var jeg og hva var jeg i? En slags laberynt. Jeg løp omkring i labirynten. Men jeg kom ikke meg ut. Jeg gikk in i et slaks rom. Det satt mange barn her inne. Khatrine også. Ho løp mot meg og ga meg en stor klem. «jeg viste du ikke ville dra fra meg Sindie, du jir meg ikke åpp så lett, men få deg litt søvn. I morgen skal vi komme oss ut av denne laberynten» sa hun. Jeg la meg og såvnet med en gang.
Når jeg våknet var vi et helt annet sted, men vi begynte å gå. Mange ville heller vere igjen for di sa at de bare kom til å bli tatt av tåka igjen, men jeg snakka dem til fornuft.Vi hadde gått i nesten 3 timer og alle var slitene da vi så en dør som sto på gløtt. Jeg ba de andre om stå å vente mens jeg skjekka det ut. Jeg gikk sakte bort til døra og tittet in. Det var massevis av rare ting der inne. Nett, Sklier, krokkodiller, piraiar og masse andre ting. Jeg ba di andre om å komme inn. Da alle hadde kommet inn hørte vi en stemme si «dere er nå på flukt fra den store å mektige tigereen Karik. Dere må ikke bli tatt av Karik da er det ute med dere. Det er et sted mitt i denne jongelen som er trykt i et hult tre så kan dere vile. Dra så vidre. Kom dere til den andre døra så er dere trygge og ikke minst frie. Opgaven er enkel. Sett i gang!» alle bled redde. Jeg også. «ikke få panikk alle sammen. Dere hørte hva han sa, finn det hulet treet å så kan dere vile. Bare håld sammen, så går det bra.» jeg følte meg ganske stor når jeg sa det. Jeg begynte å gå. Alle gikk etter. Først kom vi til en stige. Unner den var det et stort hull fult av krokodiller. Vi klatret åver. Så kol vi til at vann der vi måtte balansere åver på en tømmerstokk som rakk åver hele vannet. Det var piraiiaer i vannet. Vi kom oss åver i god behold. «er du sikker på at vi greier det, Sindie?» spurte en liten jente. «ja, nasten. 99,9% sikker» svarte jeg, men egentlig trodde jeg at vi var ferdige. Vi kom oss til treet. Alle sammen. En liten jente begynte å gråte da vi kom fram. «jeg årker ikke mer, jeg er lei, jeg var den første som var her, jeg har skrubbsår på knærne, jeg er sliten og trøtt og sulten og jeg, jeg.... årker ikke mer!» «vi kommer oss ut av det skal du se. Det håper jeg!» vi la oss til å såve.
Når vi våknet var døra rett bak treet. Jeg gikke først igjen og plutserlig var jeg ilbake i huset mitt. Alle kom hjem bortsett fra Khatrine. Ho kom til meg. Vi gikk for å ta Kristian. Vi lette og lette, men han var søkk borte. Vi dro til skolen for å se om han var der. Han var på biblioteket. Jeg sa en plan til Khaterine, men før jeg rakk å bli ferdig så så Khristian oss. Han skulle til å slå meg men, jeg våknet. Alt var en drøm. Jeg hadde drømt hele tiden, men det virket så ekte. Jeg gikk ned ti mamma og pappa. Di hadde laget frokost til meg. Alt var dom det pleide. jeg løp å ga begge en klem. «mamma, pappa. Så lenge siden» ropte jeg. «altfor lenge siden.....»
SLUTT

DEN STORE HEMMERLIGHETEN

DEN STORE HEMMERLIGHETEN

Vi gikk til skolen sammen. Det gjorde vi alltid,
Dina og jeg. Begge tretten år og blonde. 8. klasse. Vi snakka om sonne vanlige ting,om hva vi hadde gjort og son, og vi hadde ingen aning om hva som var i ferd med å skje oss.

Vi kom inn i klassen akkurat da læreren kom. «vi rakk det!» sa Dina med lettet stemme. Vi hadde norsk. Læreren vår, Knut begynte å bable, og som vanlig fulgte jeg ikke med. «norsk?! Blæ!» tengte jeg,men sa ikke no.

Jeg var forelsket i Jonas i parallell klassen, men det var det bare jeg og Dina som visste. Vår aller hemmeligste hemmelighet, men vi visste ikke at en større, mye større hemmelighet var på veg.

Når timen var slutt la jeg som vanlig en lapp på pulten til Dina. «BORING!!» sto det med store bokstaver.

Skolen var slutt, og jeg og Dina gikk hjem. «så du den store kvisa Daniell hadde fått eller?!» spurte Dina. Jeg svarte ikke, var i mine egne tanker. «å nei! Gutte-alarm! Er det fortsatt Jonas eller?» spurte Dina. «mmmm?!» svarte jeg, selv om jeg ikke en gang kunne høre noe av det ho sa, fulgte ikke med. «hva er det med deg?!» ropte hun å dunket meg i hode. Jeg våknet fra drømmene. «det Jonas vel!» svarte jeg å så på ho med et litt forbauset blikk. Hun begynte å le. «hva er det?!» spurte jeg. «du ser helt dust ut når du lager det hva blikket!!» skrek hun. «slapp av!!» skrek jeg tilbake. «tenk om noen ser det!» «meg eller blikket ditt?!» Skrek hun å lo enda høyere. Ho lo i 2 minutter så stoppet hun «endelig!» så jeg og fortsatte å gå.

Når jeg kom hjem, slang jeg sekken fra meg og hoppet bort til soffean får å se på den daglige TV titten. «to timer.» tenkte jeg. «to timer til jeg skal gå bort til Dina igjen.» Jeg rakk mye på to timer: spise, lekser, TV og data, ja til å med å ta ut av oppvaskmaskin. Så gikk jeg til Dina.

Det var allerede mørkt. Jeg var ikke akkurat begeistret for mørket så jeg valgte å gå veien utenom skogen. Jeg hørte noen rare lyder og begynte og løpe. «ding, dong, ding, dong!» jeg ringte andpusten på døra til Dina. «blir du med ut eller?!» spurte jeg fortsatt andpusten. Ho tok på seg jakka og skoene. Vi gikk ut.

Det ble enda mørkere. Vi satt oss på noen benker borte ved skogen. «BANG!!!» noe smalt inne i skogen. Jeg ville sjekke det ut. «kom Dina. Vi sjekker det ut a!» sa jeg å begynte å løpe. Dina løp etter. Vi gjemte oss bak noen busker. Det var en brennende stor sten som lå mitt i skogen bare noen få meter foran oss. «hva er det der?!» spurte dina med en litt redd stemme. «en slags sten?» stenen løftet seg opp av noen metall ben som satt fast i stenen, og sluttet å brenne. Den begynte å lyse i stede. En dør i stene åpnet seg. Ingen kom ut eller inn. Et eple falt ned på bakken fra et tre å trillet
inn i den lysende stenen. Døren lukket seg og stenen fløy sin veg. «OY!!» skrek jeg forbauset. «hva var det?!» Dina svarte redd. «en sten full av levende epler kanskje?!» ingen av oss lo selv om det faktisk var litt morsomt. «ikke vær dum Dina!» svarte jeg. «men vi må ikke si det til noen. Vi kan ikke si noen ting. Noen kan tro vi er med skipet eller verre de kan tro vi er gale!!» sa jeg. «jeg lover.» svarte Dina og tok meg i hånda.

Dagen etter var det skole igjen. Jeg ville fortelle det som hendte i går til alle jeg så, men gjorde det ikke. Jeg hadde jo lovet Dina. I friminuttet snakka jeg jeg som vanlig med Dina. Camilla i klassen kom bort til oss. «hva snakker dere om a?» spurte hun. «ingenting!» svarte jeg fort. «jo, da! Jeg er ikke dum. Hva snakka dere om?» spurte hun igjen. «greit!!» ropte Dina. «vi skal si det.» vi fortalte alt og ba ho låve å ikke si det til noen. «lover!» sa hun og tok honden mot pannen som en soldat.

Når skolen var slutt gikk jeg rett til Dina. Camilla var allerede der. De snakka om gårsdagens store hendelse. «hei! Blir noen med ut?!» spurte jeg. «så kan vi vise Camilla stede der det skjedde!» jeg hadde med mobilen så jeg kunne ta bilde vis det skjedde igjen. De ble selvfølgelig med. Vi satt oss bak den samme busken som sist gang. Vi venta. «BANG!» der var den. Stenen var tilbake. Den ble igjen løftet opp av metall ben som satt fast i stenen. Sluttet å brenne. «knips, knipps!» jeg tokk bilder med telefonen. Den begynte å lyse og døren opnet seg «knips!» flere bilder. Eple datt ned igjen og trillet atter en gang inn i stenen. «knips, knips!» mange bilder. Så fløy den sin vi. «knips!» et siste bilde. «wow!» sa camilla og mopte. «jeg som ikke trodde på dere!»

dagen etter gikk alle tre til skolen sammen. Vi snakket om gorsdagens hendelse. Jeg viste dem bildene jeg tok. 47 bilder var det. Vi. så nøye igjennom alle bildene. Vi var på nommer 32 da noen rappa telefonen ut av henna mine. «hva har vi her?!» sa stemmen som to telefonen. Det var Robert. Den mest plagsomme gutten på hle skolen. «få den! Den er min!!» ropte jeg desperat. Men Robert gav seg ikke «ey Knut! Sjekk disse bildene a!» han viste de til knut. «få den!» skrek jeg enda høyere. «kom hit a!» han ropte på resten av gjengen!» i gjengen var det 6 gutter som kom løpende mot oss. «få den!» skrek jeg igjen. «de er ikke til å se på!!» skrek jeg høyere og høyere. Han gav seg ikke. Han viste bildene til og med til en lærer som gikk forbi. Læreren ble helt sjokert å tok telefonen å løp resten av veien til skolen. Ho ringte til masse aviser. Det kom på nyhetene og radio. Over hele verden vistes bildene. Jeg Dina og Camilla viste vi kom til å få problemer, men ingen sa noe om noen av oss. Mange foreninger og andre ting lagde store lete aksjoner for å finne spor. Ingen fant noe som helst. Skipe kom ikke tilbake heller. Aldri! Stenen var og forble et mysterium.

SLUTT